Frederik Willem de Klerk

Frederik Willem de Klerk
Født		18. mars 1936[1][2] Johannesburg (Unionen Sør-Afrika, Transvaal)
Død		11. nov. 2021[3] (85 år) Cape Town
Beskjeftigelse		Politiker, advokat
Embete		Sør-Afrikas statspresident (1989–1994) Sør-Afrikas visepresident (1994–1996) undervisningsminister i Sør-Afrika (1984–1989) Sør-Afrikas innenriksminister (1982–1985) Minister of Energy (1979–1982) Minister of Sport and Recreation (1978–1979) Minister of Social Development (1978–1978)
Utdannet ved		Potchefstroom University for Christian Higher Education North-West University Goodenough College
Ektefelle		Marike de Klerk (1959–1998) Elita Georgiades (1998–2021)
Far		Johannes de Klerk
Mor		Corrie Coetzer[4]
Søsken		Wimpie de Klerk
Parti		Nasjonalistpartiet (1972–1997) Nasjonalistpartiet (1997–2004)
Nasjonalitet		Sør-Afrika
Medlem av		American Philosophical Society[5]
Utmerkelser		11 oppføringer Nobels fredspris (1993) (sammen med: Nelson Mandela)[6][7] Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (1991) Fyrstinnen av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid (1992) Philadelphia Liberty Medal James Joyce-prisen Æresdoktor ved Haifa-universitetet Mapungubwe-ordenen i gull (2002) Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (1993) (sammen med: Nelson Mandela)[8] Det gode håps orden Mapungubwe-ordenen Fyrstinnen av Asturias-prisene
Nettsted		fwdeklerk.org
Signatur
Frederik Willem de Klerk på Commons

Nobels fredspris 1993

Frederik Willem de Klerk (født 18. mars 1936, død 11. november 2021^[9]) var den sjuende og siste presidenten i Sør-Afrika i apartheid-tiden. Han var president fra september 1989 til mai 1994, da Nelson Mandela overtok som president. Han var leder for Nasjonalistpartiet fra februar 1989 til september 1997.^[10]

I løpet av de Klerks periode som president ble apartheid avskaffet i Sør-Afrika og han gikk inn i forhandlingene som førte til at alle landets borgere, inkludert den svarte majoriteten, fikk stemmerett og andre rettigheter på lik linje med de hvite. For dette ble de Klerk ble tildelt Nobels fredspris sammen med Nelson Mandela i 1993.^[10] Han ble også tildelt Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen i 1991, Fyrsten av Asturias-prisen i 1992 og Mapungubwe-ordenen i gull i 2002.

Han var en av Mandelas visepresidenter fram til 1996. I 1997 trakk han seg helt ut av politikken.

De Klerk kom fra en afrikaanstalende familie. Faren, Johannes de Klerk, var i mer enn tjue år toppolitiker for Nasjonalistpartiet og satt i regjeringen i årene 1954-1969 på forskjellige ministerposter. I 1958 ble de Klerk uteksaminert fra universitetet i Potchefstroom som advokat.

Han ble i 1969 valgt inn i parlamentet for Nasjonalistpartiet samtidig som faren, Jan de Klerk, ble valgt til senatsleder. I statsminister P.W. Bothas regjering fikk de Klerk en rekke ministerposter: pensjons- og helseminister (1978), post-, telekommunikasjons-, idretts- og fritidsminister (1978-1979), mineralminister (1979-1982), miljøminister (1979–1980) og energiminister (1980-1982].

Han ble så i 1982 innenriksminister og i 1984 utdanningsminister (poster som hans far hadde hatt på 1960-tallet), der han i hovedsak gjorde seg kjent som en konservativ forsvarer av segregasjon innen utdanning.^{[trenger referanse]}

Etter at president Peter Willem Botha fikk slag i 1989 klarte de Klerk etter en tids uklarhet i den påfølgende maktkampen å slå ut utenriksminister Pik Botha, den stedfortredende presidenten Chris Heunis og finansminister Barend du Plessis. Han ble valgt til nasjonalistenes partileder det året, med 69 stemmer mot 61 for du Plessis.^{[trenger referanse]}

I august tiltrådte han presidentposten etter at den 73-årige P. W. Botha offisielt fratrådte. Ett av den nye regjeringens første vedtak var å utlyse nyvalg (september 1989), noe som utløste ytterligere uro i landet. Sør-Afrika var blant annet boikottet av det meste av verden på denne tiden på grunn av diskrimineringen av de ikke-hvite. Landet slet derfor sterkt økonomisk, noe som førte til arbeidsledighet og sosial uro.^{[trenger referanse]} Det radikale konservative partiet (KP) gikk sterkt fram i 1989-valget og nasjonalistene klarte for første gang etter at Sør-Afrika ble selvstendig i 1948 (og i apartheid-perioden) ikke å vinne en majoritet av stemmene.

Etter å ha erklært sin troskap til partiets Verligte («opplyste»), der utenriksminister Botha var en forgrunnsskikkelse, opphevet Klerk unntakstilstanden som var blitt innført av hans forgjenger. Han avskaffet provisorisk dødsstraff og opphevet i februar 1990 forbudene mot kommunistpartiet, PAC og ANC. Han løslot en rekke politiske fanger, fremst av dem ANCs forgrunnsskikkelse Nelson Mandela fra 28 års fangenskap. Prosessen utløste en urolig og voldelig periode i landets historie og ble møtt med ramaskrik fra hvite segregeringsfanatikere både i og utenfor parlamentet, særlig fra KP og AWB.^{[trenger referanse]} I 1991 fant det sted en demonstrasjon utenfor det konservative landstedet Ventersdorp i Transvaal, der hvite opprørspoliti, som støttet de Klerk og reformprosessene, drepte demonstranter fra AWB og en forbipasserende.

I 1992 kunne de Klerk, tross økende motstand fra både radikale hvite og svarte grupperinger, holde valg om avskaffelse av apartheid-systemet, et valg der to tredjedelers flertall av den hvite befolkningen stemte for å avskaffe apartheid-styret som deres forfedre selv hadde opprettet. Et attentat i 1993 av militante boernasjonalister under ledelse av AWB-lederen Eugène Terre'Blanche rettet mot forhandlingene i Kempton Park nær Johannesburg kunne heller ikke forhindre en avtale om majoritetsstyre i Sør-Afrika. De første allmenne valgene, der altså den svarte og indiske befolkninga kunne delta på lik linje med de hvite, skulle ifølge avtalen avholdes i april det påfølgende året. I 1993 mottok de Klerk Nobels fredspris i Oslo sammen med Nelson Mandela.

Den 27. april 1994 kunne Sør-Afrika for første gang gå til allmenne valg, et valg som i realiteten stod mellom de Klerk og Nelson Mandela^{[trenger referanse]}. En ambisiøs valgkamp, der Nasjonalistpartiet frasa seg sin tidligere støtte til apartheid, ledet til en viss framgang som for det meste ble tilskrevet de Klerks profil.^{[trenger referanse]} Partiet fikk drøyt 20% av stemmene og kunne danne ettpartiregjering i Vestre Kapprovins. På forhånd hadde partene blitt enige om at de Klerk kunne få en post som visepresident samt et antall ministerposter i Mandelas kommende regjering. Dette fordi det aldri var tvil om at Mandelas ANC kom til å vinne et brakvalg, siden den svarte befolkningen i overveldende grad støttet opp om dette partiet. Noen steder skal køene til å stemme for første gang ha vært så lange at det tok tre dager for alle å stemme.^{[trenger referanse]}

I 1996 valgte de Klerk å gå ut av regjeringen etter interne samarbeidsproblemer.^{[trenger referanse]} I 1997 ble så Nasjonalistpartiet omdøpt til Det nye nasjonalistpartiet (NNP) og de Klerk valgte å forlate lederposisjonen for partiet, og samtidig også politikken.

I 2001 ble hans fraskilte hustru Marike brutalt myrdet av en svart gjerningsmann i sin leilighet i Kappstaden. Mordet ble fordømt av blant andre president Thabo Mbeki og Winnie Mandela, som holdt en lovtale til Marike de Klerks minne. Gjerningsmannen, en 22-år gammel sikkerhetsvakt, ble arrestert to dager etter mordet og dømt til to livstider og tre års fengsel for mord.

Den 11. november 2021 døde de Klerk i leiligheten sin i bydelen Feesnaye i Kappstaden. Han hadde da i lengre tid kjempet mot kreft.

• Frederik Willem de Klerk: The Last Trek – A New Beginning. Autobiographie. St. Martin’s Press New York, New York 1998, ISBN 0-312-22310-2

• Bernhard Kupfer: Lexikon der Nobelpreisträger. Patmos, Düsseldorf 2001

• (en) Nobels fredspris 1993 hos Nobelprize.org
• (en) Frederik Willem de Klerk hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1993