Elvis Presley

Elvis Presley The King of Rock and Roll, The King of Rock
Født		Elvis Aron Presley 8. jan. 1935[1][2][3][4] Tupelo (Mississippi, fødested: Tupelo, USA)[5][6]
Død		16. aug. 1977[1][2][3][4] (42 år) Memphis (Tennessee, fødested: Memphis, USA)[7][8][9] Graceland[5]
Beskjeftigelse		Filmskuespiller, sanger, komponist, skuespiller, militært personell, offiser, filantrop, aktivist
Utdannet ved		Humes Preparatory Academy Middle School (–1953)
Ektefelle		Priscilla Presley (1967–1973) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: Las Vegas)
Partner(e)		Anita Wood (1957–1962) Ginger Alden (1976–1977) (avslutningsårsak: død, forlovede)[10]
Far		Vernon Presley
Mor		Gladys Presley
Søsken		Jessie Garon Presley (familierelasjon: identical twin brother)
Barn		Lisa Marie Presley
Nasjonalitet		USA[11]
Gravlagt		Graceland
Utmerkelser		7 oppføringer Grammy Lifetime Achievement Award (1971) Gospel Music Hall of Fame Rock and Roll Hall of Fame (1986)[12] Æresborger av Budapest (2011) Stjerne på Hollywood Walk of Fame Presidentens frihetsmedalje (posthumt) Grammy Award
Musikalsk karriere
Pseudonym		The King of Rock and Roll, The King
Sjanger		Rock and roll, popmusikk, rockabilly, countrymusikk, gospelmusikk, rhythm and blues, blues, poprock, countryrock, rock
Instrument		Gitar, piano, vokal, bassgitar
Stemmetype		Baryton
Aktive år		1954–1977
Plateselskap		Sun Records, RCA Victor
Nettsted		http://www.elvis.com, http://www.elvisthemusic.com/
IMDb		IMDb
Signatur
Elvis Presley på Commons

Elvis Aaron Presley (1935–1977) var en amerikansk sanger og skuespiller.

Han regnes som den første underholdningsartisten som i kommersiell skala kombinerte vestlig ungdomsopprør med populærkultur. Med tilnavnet «The King of Rock and Roll», eller kun «The King», anses han som arketypen på en popstjerne. Det er beregnet at Elvis Presley har solgt nærmere to milliarder plater verden over, og han er følgelig i særklasse tidenes mest solgte plateartist selv om beregningene spriker noe. Presley har blitt innvotert i fire æresgallerier; rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007). Dokumentar-filmen Elvis – On tour (1972) fikk Golden Globe-prisen.

I perioden 1956–1965 var plate- og filminnspillingene betydelige kassasuksesser. Dalende publikumsinteresse for filmene ble i slutten av 1960-årene avløst av omfattende turnévirksomhet som viste Presley som en karismatisk sceneartist. Presley gjenerobret i tillegg country-markedet i USA med en rekke plater innen sjangeren. Stort arbeidspress og høyt forbruk av sterke legemidler, resulterte etter hvert i skrantende helse. Om ettermiddagen 16. august 1977, bare timer før han skulle i gang med en ny turné, ble han funnet bevisstløs i sitt hjem Graceland. Etter iherdige gjenopplivningsforsøk ble han erklært død som følge av hjertestans.

I tillegg til hans enorme suksess i sine leveår, har ettertiden vist en vedvarende interesse for Elvis Presleys liv og musikk. Hans hjem i Memphis er i dag museum og besøkes årlig av over 500 000. I en stor avstemning i Time Magazine i året 1999 ble Elvis utpekt som det 20. århundrets mest betydelige navn. På plassene etter kom Adolf Hitler, Yitzhak Rabin, pave Johannes Paul II og Martin Luther King. Magasinet Q har utpekt hans «That's All Right (Mama)» som populærmusikkens mest betydningsfulle innspilling.

Presley ble født den 8. januar 1935 i Tupelo i Mississippi inn i en fattig sørstatsfamilie som sønn av den 18 år gamle Vernon Presley og 22 år gamle Gladys Presley. Elvis var den ene av et enegget tvillingpar, men broren Jesse Garon Presley som ble født 35 minutter før Elvis, var dødfødt; Elvis vokste derfor opp som enebarn. Han fikk mellomnavnet Aaron, til ære for tvillingbroren. Elvis var glad i sine foreldre og kom aldri helt over sorgen da Gladys døde.

Familien Presley bodde i Old Saltillo Road i småbyen Tupelo, Mississippi, frem til 1948 da dårlig økonomi fikk dem til å flytte til Memphis. Familien var pinsevenner, og Elvis gikk ofte på møter i ulike menigheter. Han uttalte flere ganger at han lærte mye om sceneopptreden av predikantene i pinsebevegelsen. Den 1. mai 1967 giftet Elvis seg med Priscilla Ann Beaulieu, som han hadde møtt i Gothestrasse 14 i Vest-Tyskland på en fest mens han var i militæret i slutten av 1950-årene. Nøyaktig ni måneder senere fikk de sitt eneste barn, datteren Lisa Marie Presley. I oktober 1973 ble Elvis og Priscilla skilt. Lisa Marie ble boende hos sin mor, mens Elvis fikk besøksrett.

Elvis Presley var svært sky som barn og sterkt knyttet til sin mor. Tenårene var vanskelige, han hadde få venner på skolen og ble mobbet for sin spesielle klesstil. Han ble av mange jevnaldrende ansett som litt sær. Bare på ett område utmerket han seg: han viste tidlig talent for sang og musikk. Foreldrene sparte sammen penger og gav ham en gitar, og han lærte å spille piano i menigheten der Presley-familien vanket. Da han var 10 år, kom han på andreplass i talentkonkurransen Mississippi-Alabama Fair and Dairy Show. Han sang «Old Shep» – en sørgmodig ballade om en gutt og hunden hans.

Presley var en ivrig radiolytter og ble påvirket av rhythm and blues, men også av country og gospelmusikk. I 18-årsalderen livnærte han seg ved å kjøre lastebil for Crown Electrics mens han studerte til å bli elektriker. Han kjørte ved flere anledninger i 1953 forbi et skilt utenfor Sun Records hvor det sto «Innspilling av plate: $4». Han besluttet å gjøre et forsøk. Platen hadde to sanger: «My Happiness» og «That's When Your Heartaches Begin». Denne prøveplata av acetat ble tatt med til bestemora til en venn av Elvis, Ed Leek. Selv hadde Elvis og familien ikke platespiller, så han måtte til andre for å høre plata si. Dermed kan en slå hull på myten om at plata skulle være en bursdagsgave til mora. Ut fra det en nå vet, hørte aldri Gladys disse innspillingene. Elvis og Ed hørte sikkert noen ganger på plata, før Elvis dro hjem, og så vidt en vet, hørte Elvis aldri disse innspillingene igjen.^{[trenger referanse]}

Da Eds bestemor døde i 1980-årene, ble plata funnet igjen i dødsboet hennes. 10. oktober 1988 bekreftet Marion Keisker, som jobbet i Sun studio og lot Presley spille inn denne plata, at dette var den autentiske plata, innspilt sommeren 1953. I april 1989 signerte Ed Leek og Sun Entertainment Corperation en avtale om å utgi innspillingene, mens Ed Leek fremdeles satt på eierrettighetene til plata. Tekniker Allen Stoker mastret plata ned på bånd på Country Music Foundation i 14. og 15. september samme år. Lyden ble renset, men ikke noe annet ble gjort, som pålegging av mer musikk eller annet. Første gang «My Happiness» ble gitt ut, var på The Great Performances i 1990.

Den 4. januar 1954 kom Presley tilbake til Sun Studios for å spille inn enda en plate. På den la han «I'll Never Stand In Your Way» og «It Wouldn't Be The Same Without You». Også denne privatinnspillingen er senere kommet til rette og utgitt offisielt. En ansatt i Sun Records, Marion Keisker, hørte ham synge igjen, og forsto at gutten hadde en stemme utenom det vanlige. Han ble senere karakterisert som «den hvite mannen med den svarte stemmen». Hun mente at platedirektøren Sam Phillips burde høre ham; Phillips likte det han hørte, og sommeren 1954 satte han Presley sammen med et par musikere han hadde i stallen – Scotty Moore (gitar) og Bill Black (bass). I månedsskiftet juni/juli møttes de første gang, og 5. juli gikk de i studio. Etter en lang stund med mer eller mindre mislykkede forsøk på ballader, tok de pause. I løpet av pausen startet Elvis på Arthur Crudups «That's All Right (Mama)» med både sang og hardtslående gitarspill. Bill Black slengte seg etter hvert på sin kontrabass og Scotty Moore måtte bare bli med han også. Sam Phillips kom løpende inn i studio og lurte på hva de holdt på med; «Vet ikke» svarte Scotty Moore. «Fortsett med det!» lød beskjeden fra Phillips som løp tilbake til kontrollrommet og satte i gang båndopptakeren. Noen minutter senere var låta i boks. En dag eller to etterpå spilte de også inn «Blue Moon of Kentucky». Ergo hadde Presley countryfisert en blues-låt og bluesifisert en bluesgrass/country-låt – en nøkkel til suksessen var klar. Den 19. juli 1954 ble singelen «That's All Right (Mama)»/«Blue Moon of Kentucky» sendt ut på markedet. Dette var ikke den første innspillingen av det som senere ble kalt rockabilly, men det har i etterkant (senest i 2005) blitt karakterisert som den viktigste rockeplata som er innspilt. Elvis Presley & The Blue Moon Boys ble etter hvert svært populære, og fikk i oktober 1954 være med i radioshowet Louisiana Hayride. Det var i forbindelse med dette programmet at Presley traff «oberst» Tom Parker som senere ble hans manager. Samarbeidet med Parker skulle vare livet ut. Mange ser på dette som en artistisk ulykke for Elvis fordi denne manageren – etter manges mening – viste liten evne til fornuftig langtidsplanlegging og tilhørende karrierebygging over tid.

Tom Parker het egentlig Andreas Cornelis van Kuijk og var nederlender, født i Breda. Han tok seg ulovlig inn i USA og endret navn. I hjemlandet var han mistenkt for drapet på Anna van den Enden.^[13] Fra 1956 til Presleys død i 1977 var Parker manageren hans, men nektet å reise utenfor USA.^[14]

Presleys plateinnspillinger er på Sun Records har fått legendestatus for den kreativiteten og nyskapningen som preger musikken. Kjente innspillinger fra Sun-tiden er blant andre «Good Rockin' Tonight», «Milcow Blues Boogie», «Baby Let's Play House» og «Mystery Train». Hans femte og siste singel hentet fra Sun-innspillingene var «I Forgot to Remember to Forget». Vinteren 1956 krøp den helt opp til topp-plassering på country-listen i USA.

Samtidig og i etterkant med Elvis Presley hadde Sun artister som Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins i studioet. Denne gjengen ble for øvrig kalt The Million Dollar Quartet da de fire var samlet i Sun studio. Den 4. desember 1956, gjorde de en del uformelle innspillinger som er utgitt på plate.

I november 1955 var Presley blitt for stor for lille Sun, og Sam Phillips gikk med på å selge Presley og alle sangene hans til RCA Victor for 35 000 amerikanske dollar. Selv mottok han 5 000 amerikanske dollar for å skifte selskap. Men samtidig inneholdt avtalen en klausul om redusert royalties for Presley i en periode, slik at det på mange måter kan sies at Elvis selv kjøpte seg fri fra sitt gamle plateselskap. Likevel var avtalen såvidt god at Elvis raskt ble den mest betalte artisten noensinne. Presleys studioband i RCA besto hovedsakelig av de opprinnelige musikerne: Scotty Moore, Bill Black og D. J. Fontana på trommer. D.J. Fontana hadde begynt å spille for Presley på live-opptredener i Sun-tiden, men ble først fast fra RCA-tiden. Etter hvert ble The Jordanaires fast backinggruppe på vokalsiden. I studio var det blant annet Steve Sholes og Chet Atkins som styrte spakene ved innspillingen. Flere kjente musikere var innom studio og bidro til å skape den såkalte «Elvis-sound'en». Eksempelvis kan nevnes Floyd Cramer (piano) og Boots Randolph (saksofon). Overgangen til RCA sammenfalt med Presleys virkelige internasjonale gjennombrudd. Med lanseringen av kjempehiten «Heartbreak Hotel» ble Elvis Presley en verdenssensasjon nærmest over natten. Men suksessen var delt. I en del konservative kretser ble han ansett som en trussel mot god moral og musikksmak. Hans utfordrende TV-opptredener var kontroversielle i samtiden. Han ble betegnet som en opprører; idolisert av ungdommen, uglesett av foreldregenerasjonen.

I perioden 1956–1959, selve gullalderen for rock'n'roll, dominerte Presley hit-listene med den ene suksessen etter den andre: «Heartbreak Hotel», «Blue Suede Shoes», «I Want You I Need you I Love You», «Hound Dog», «Don't Be Cruel», «Love Me Tender», «Love Me», «Too Much», «(Let Me Be Your) Teddy Bear», «All Shook Up», «Jailhouse Rock», «Wear My Ring Around Your Neck», «Hard Headed Woman», «King Creole», «One Night», «I Got Stung», «A Fool Such As I», «I Need Your Love Tonight» og «A Big Hunk o'Love». I en rekke tilfeller var begge sider av singelplatene inne på topp 10-listen samtidig, noe som gjorde at han er registrert med færre førsteplasser enn det som salgstallene egentlig skulle tilsi. Denne tendensen avtok etter hvert, men også i 1960-årene var der eksempler på at delt oppmerksomhet mellom A- og B-side fratok ham en opplagt førsteplass, som i tilfellene «Little Sister»/«His Latest Flame» og «Can't Help Falling in Love»/«Rock-A-Hula Baby» i 1961 og 1962.

Elvis selv spilte akustisk rytmegitar på mange av platene sine i disse første fire årene. På «One Night» spilte Elvis på Scotty Moores elektriske gitar, og platen er således nærmest et solo-produkt fra Elvis sin side. Han spilte piano på blant andre «Love Me», «Playing for Keeps» og «Wear My Ring Around Your Neck», og bassgitar på «Baby I Don't Care».

Fra mars 1958 til mars 1960, mens han stod på høyden av karrieren, tjenestegjorde Presley i militæret og måtte klippe håret. Frisøren som klippet ham, kastet rett og slett håret ut av vinduet. Presleys hår ble i senere år solgt for flere hundre tusen amerikanske dollar. Det meste av militærtjenesten ble utført i Vest-Tyskland, dit det kom flere tusen brev hvor fans, venner og slekt ba om at han skulle få slippe militærtjeneste. Mens Presley var i hæren, tok han poliovaksine. Vaksineringen ble sendt på TV på de tre største kanalene i USA.

Før Presleys vaksinering ble vist på The Ed Sullivan Show, var vaksineraten blant amerikanske tenåringer 0,6 %. Et halvt år etter at Presley lot seg vaksinere, var 80 % unge amerikanere vaksinert mot polio.^[15]

Det var under militærtjenesten Presley ble kjent med den 14 år gamle offisersdatteren Priscilla Ann Beaulieu, som senere skulle bli hans kone. Mens det var også da at hans mor ble alvorlig syk og havnet på sykehus. Presley fikk permisjon og besøkte da moren, men han måtte tilbake til militæret. Den 14. august 1958 døde moren. Elvis Presley kom aldri over tapet av moren, han ble helt knust.

Hans popularitet fortsatte da han dimitterte i 1960. Mange mener at hans topp-periode som sanger var nettopp tiden fra 1960 til 1963. LP-en Elvis Is Back! fra 1960 regnes som av hans beste. Singelplatene hans fortsatte å dominere som om han aldri hadde vært borte: «Stuck On You», «It's Now or Never» (hans versjon av «O sole mio»^[16]), «Are You Lonesome Tonight?», «Wooden Heart», «Surrender», «I Feel So Bad», «Wild in the Country», «Little Sister», «His Latest Flame», «Can't Help Falling in Love», «Good Luck Charm», «She's Not You», «Return to Sender» og «Devil in Disguise» kom på rekke og rad.

I Norge fikk han sin første gullplate med storselgeren «It's Now or Never» i 1960–1961. «Good Luck Charm» ble årets plate i 1962 basert på tall fra VG-listen. «In the Ghetto» gjentok den bedriften i 1969. Også «Return to Sender» var meget populær, og toppet VG-listen i tre måneder vinteren 1962–1963. Han har fått en rekke sølvplate-trofeer, og etter hvert også ytterligere gull- og platina-plater. Han var den første artisten som passerte en million solgte plater i Norge.^{[trenger referanse]}

Fra 1956 og utover spilte Elvis Presley hovedrollen i 31 filmer, mange av dem lette musikalkomedier som også var rettet inn på å markedsføre presleys nyeste låter. Jailhouse Rock, King Creole (1958), Flaming Star (1960) og Follow That Dream (1961) regnes blant hans beste filmer. Med unntak av noen sangnumre er de fleste av de senere filmene fra 1960-årene av middels kvalitet, kanskje med unntak av Viva Las Vegas der han spilte mot Ann-Margret. Denne musikalkomedien er en favoritt både blant Elvis- og Ann-Margret-fans. Kjemien stemte godt mellom de to stjernene. Viva Las Vegas og Blue Hawaii var hans største kassasuksesser i USA, og også i Norge. Hans siste spillefilm, Change of Habit, kom i 1969. I tillegg til spillefilmene kom to dokumentarfilmer fra 1970 (That's the Way It Is) og 1972 (Elvis on Tour) som dokumenterer Presley på scenen og på turné.

Han beveget seg i 1960-årene gradvis bort fra imaget som rebelsk ungdomsopprører, hans musikk og fremtoning i filmene ble mer avslepet og rettet inn på et bredere publikum. Med filmer som Blue Hawaii og G.I. Blues var publikum stadig entusiastisk og platene solgte i milliontall. Men interessen begynte å dale fra og med 1963 siden det da kom lite seriøst materiale fra ham på plate og på film. Tross enkelte lysglimt, virket mye av musikken og filmene uinspirert. Det var Presleys måte å signalisere til omverden at han var misfornøyd med karrieren slik den ble styrt av hans manager, «Oberst» Tom Parker.^{[trenger referanse]} Han tok ingen konflikt med sin manager; han gikk ikke til streik, men han gikk sakte.^{[trenger referanse]} At gjennombruddet til The Beatles hadde noe særlig å si, er en myte.^{[trenger referanse]} I USA hadde soloartister som Roy Orbison og Bobby Vinton sine beste perioder samtidig med den såkalte «britiske invasjonen». I Storbritannia var den da nylig avdøde Jim Reeves den største artisten på hitlistene i årene 1964–1965, samtidig som Beatlemania var på sitt høyeste.

Også Presley hadde store hits i denne perioden; han hadde tre dobbeltsidige singler i USA i 1964 den ene, «Ask Me»/«Ain't That Loving You Baby», nådde henholdsvis 10. og 12.-plass på Cashbox-listen. Året etter (1965) var «Crying in the Chapel» en internasjonal bestselger, og gikk til topps blant annet i Storbritannia og Norge. Men det var lenger mellom hver store hittonig-singel, og verst var årene 1966 og 1967. Singelen «Love Letters» nådde en respektabel 5.-plass i Storbritannia i 1966, mens de to singlene fra 1967, «Big Boss Man» og «Guitar Man», gikk mye upåaktet hen. Men likevel – i 1966 vendte han tilbake til en sentral del av sin musikalske sjel: gospelmusikken. Han spilte inn albumet som skulle gi ham hans første Grammypris – «How Great Thou Art».

Etter flere middelmådige år preget av at Elvis hadde spilt inn mange filmer, fikk den musikalske karrieren et oppsving fra og med 1968. Det som i utgangspunktet var ment som et TV-program der Elvis bare skulle synge julesanger, ble omgjort til et legendarisk comeback-show der Elvis sang både gamle og nye hits. Showet skapte fornyet interesse for Elvis som nå i større grad ble profilert som en scene-artist. Fra TV-showet kom en stor hit, «If I Can Dream». LP-en fra TV-showet solgte til gullplate. Musikken fikk tilbake sin gamle glød i samarbeid med en rekke dyktige musikere. I januar/februar 1969 gjorde Elvis plateinnspillinger i Memphis, og blant disse finnes sanger som «In the Ghetto» og «Suspicious Minds». Disse innspillingene er regnet som nok et høydepunkt i hans karriere. Da Elvis noen måneder senere entret scenen på The International i Las Vegas, var det med en helt ny backing-gruppe. Det var den gamle vokalgruppen til Aretha Franklin, The Sweet Inspirations, samt Larry Muhoberac, Jerry Scheff, James Burton, Ronnie Tutt og John Wilkinson som utgjorde «The TCB Band». Disse spilte for Elvis første gang ved comeback på scenen 31. juli 1969 og fortsatte til hans død (unntatt Larry Muhoberac som ble byttet med Glen D. Hardin i 1970). I perioden 1997–2012 har denne gruppen turnert internasjonalt med sceneshowet Elvis in Concert, med videoopptak av Elvis på storskjerm. Turneene har vært store suksesser.^{[trenger referanse]}

Etter comeback-showet i 1968 var han igjen plassert på tronen som «Kongen». Selv sa Elvis alltid at det bare fantes én konge: Jesus.^[17] Elvis vokste opp i en kirkelig tradisjon preget av mye sang og musikk, og predikanter som beveget seg til dels heftig. Det er blitt hevdet at predikantenes utagering på møtene gjenspeiles i Elvis' kroppsbevegelser på scenen i 1950-årene.

Elvis fikk tre Grammy-priser, alle for religiøse innspillinger. Først ut var LP-en How Great Thou Art (1967). Hans neste kristne album, He Touched Me (1972), fikk også Grammy, og den tredje og siste prisen kom i 1974 for en konsertinnspilling av How Great Thou Art fra Mid-South Coliseum i Memphis. Da han ble innvalgt til gospelmusikkens Hall of Fame, uttalte hans datter at hun trodde denne utmerkelsen ville betydd svært mye for hennes far.

1970-årene ble preget av omfattende konsertvirksomhet, – nøyaktig 1 128 fra 31. juli 1969 til 26. juni 1977. Manageren Tom Parker forhandlet frem lukrative, og svært tettpakkede konsertkontrakter for Elvis. Mange konserter ble avviklet i Las Vegas, og det ble laget to filmer fra rekken av konserter. Den første i 1970, That's the Way It Is (Las Vegas), og senere Elvis on Tour (1972). Den mest kjente enkeltkonserten er Elvis – Aloha from Hawaii (14. januar 1973), verdens første satellittoverførte konsert med en soloartist. Konserten ble sett av mellom 1 og 1,5 milliarder mennesker, tilsvarende en fjerdedel av jordens daværende befolkning.

Blant hans mange hits i 1970-årene er sanger som «Don't Cry Daddy», «The Wonder of You», «You Don't Have to Say You Love Me», «I Just Can't Help Believin'», «Burning Love», «Always on My Mind», «Steamroller Blues», «Promised land», «My Boy», «Moody Blue», «Way Down» og, umiddelbart etter hans død; «My Way».

Etter Pricillas ønske om skilsmisse i 1973, lot det til at Elvis gradvis mistet livsgnisten.^[18] Han ble i økende grad avhengig av sterke vanedannende medisiner, og det krevende turnélivet begynte å sette sine spor. De siste innspillingene, med sanger som «Way Down» og «Moody Blue», ble gjort i hans hjem Graceland. Deler av den siste turnéen i 1977 ble filmet av CBS og først vist etter hans død. Elvis in Concert viser en fysisk medtatt Elvis som enkelte ganger glemmer teksten til sine gamle hits, men ennå begeistrer publikum med sin personlighet og stemmeprakt.

På formiddagen (lokal tid) den 16. august 1977 fant kjæresten, Ginger Alden, Elvis livløs på badet med over 10–14 legemidler i kroppen i Memphis i Tennessee.^[a] Legene sa at han døde av et hjerteattak, trolig grunnet sin avhengighet av reseptbelagte barbiturater.^[19] Han ble kjørt til Baptist Memorial Hospital der han ble erklært død 15.30. Presley veide 104,42 kg da han døde.

I likhet med det sensasjonelle gjennombruddet i 1956, var nyheten om hans død førstesidestoff verden over. En rekke aviser og magasiner verden over satte nye løssalgsrekorder med sine Elvis-reportasjer, ifølge boken When Elvis died. Store mengder sørgende samlet seg utenfor Graceland. I en offentlig uttalelse sa USAs president Jimmy Carter:

Elvis Presleys død berøver vårt land en del av seg selv. Han var unik og uerstattelig. For mer enn 20 år siden, slo han igjennom på scenen med en påvirkning som var så betydelig at den trolig aldri vil kunne overgås. Med sin musikk og sin personlighet, og ved å sammensmelte den hvite manns countrymusikk og den svarte manns rhythm and blues, forandret han for all tid amerikansk populærkultur. Hans popularitet var enorm, for mennesker verden over ble han et symbol på sitt lands vitalitet, opprørstrang og gode humor.

Totalt spilte Elvis Presley inn over 800 sanger, (derav 745 forskjellige sanger, som er utgitt offisielt per 2005 av RCA/BMGs hovedselskap), hele og deler av låter, alternative opptak av kjente sanger eller «nye» innspillinger som har kommet ut på litt mindre plateselskap innen RCA/BMG-familien – samt alle bootleg-plater som siden 1970-årene har florert. Her presenteres dårlige eller gode opptak av konserter eller studiomateriale som privatpersoner på en eller annen måte har sikret seg. Også på området bootleg-utgivelser og salg ligger Presley i toppen.^{[trenger referanse]}

Salget av plater var i 1977 på rundt 500 millioner verden over, men dødsfallet i august 1977 fikk platepressene til å gå varme. Hans plateselskap måtte leie inn kapasitet hos andre i et fåfengt forsøk på å dekke etterspørselen. I løpet av få måneder var det solgt rundt 200 millioner til. I dag har platesalget passert 2 milliarder ifølge beregninger.^{[trenger referanse]} I tillegg til monster-hit singelen fra 2002, «A Little Less Conversation», har Presley hatt en rekke andre suksesser på hitlistene etter sin død. «Guitar Man» nådde førsteplass på country-listen i USA i 1981. «It's Only Love» 3.-plass UK 1980. «Rubberneckin'» gikk til topps på de fleste lister i 2003. «America» nådde topp 10 USA i 2001; etter 11. september hendelsene. Nyutgivelser av «That's All Right (Mama)» og «Heartbreak Hotel» gikk til topps i USA hhv. 2004 og 2006. På BBC-listen gikk nyutgivelser av «Jailhouse Rock», «One Night» og «It's Now or Never» til topps i 2005. Presley har hatt hele 40 forskjellige titler inne på BBC Topp 20 i løpet av første ti-år av dette århundret.

Det 21. århundret startet med Presley på henholdsvis første- og andreplass på musikkvideo-listene i USA, med «He Touched Me» vol. 1 og 2. Senere på ti-året fikk han nye førsteplasser, med DVD-er som «68 Comeback Special» og «Aloha from Hawaii». Så sent som i 2011 gikk hans «The Great Performances» til førsteplass på DVD-listen i USA.

Knapt noen moderne artister har opplevd det samme som Elvis Presley, at den finske filologen Jukka Ammondt ved universitetet i Jyväskylä har fremført sangene deres – ikke bare på latin, men på sumerisk. «Latin er et evig språk, så hva er bedre enn å udødeliggjøre en legende?» spurte professor Ammondt, som har mottatt en medalje fra pave Johannes Paul II for sitt arbeid med å fremme latin.^[20] «Sko» kalles «sandaler» i det berømte refrenget «Do anything that you wanna do, but uh, uh honey, lay off of my shoes», så den sumeriske versjonen av «Blue Suede Shoes» går slik: nig-na-me si-ib-ak-ke-en, e-sir kus-za-gin-gu ba-ra-tag-ge-en^[21] (= «På mine sandaler av himmelblått lær, vær så snill ikke å stå»).^[22] Professor Ammondt presiserer at vi i dag ikke kan være sikre på den sumeriske uttalen.^[23] På latin ble «Now Or Never» hetende Nunc hic aut numquam; «Can't Help Falling In Love» er Non adamare non possum; mens «Love Me Tender» heter Tenere me ama.^[24]

Titler står med produksjonsår (ikke utgivelsesår som ofte var året etter), og i den rekkefølge de ble laget.

1956 Love Me Tender 1957 Loving You 1957 Jailhouse Rock 1958 King Creole 1960 G.I. Blues 1960 Flaming Star 1960 Wild in the Country 1961 Blue Hawaii 1961 Follow That Dream 1961 Kid Galahad 1962 Girls, Girls, Girls 1962 It Happened at the World's Fair 1963 Fun in Acapulco 1963 Viva Las Vegas 1963 Kissin' Cousins 1964 Roustabout 1964 Girl Happy

1964 Tickle Me 1965 Harum Scarum 1965 Frankie and Johnny 1965 Paradise, Hawaiian Style 1966 Spinout 1966 Double Trouble 1966 Easy Come, Easy Go 1967 Clambake 1967 Speedway 1967 Stay Away, Joe 1968 Live a Little, Love a Little 1968 Charro 1968 The Trouble With Girls 1969 Change Of Habit 1970 Elvis – That's the Way It Is 1972 Elvis on Tour

• Elvis-imitator
• Tiger Man
• The Ultimate Performance
• The U.S. Male
• The TV Specials
• The Sun Collection

• Nils-Petter Enstad Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (en) Elvis Presley – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Elvis Presley – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Elvis Presley på Internet Movie Database
• (no) Elvis Presley hos Sceneweb
• (sv) Elvis Presley i Svensk Filmdatabas
• (da) Elvis Presley på Filmdatabasen
• (da) Elvis Presley på danskefilm.dk
• (da) Elvis Presley på Scope
• (fr) Elvis Presley på Allociné
• (en) Elvis Presley på AllMovie
• (en) Elvis Presley hos Rotten Tomatoes
• (en) Elvis Presley hos The Movie Database
• (en) Elvis Presley på Apple Music
• (en) Elvis Presley på Discogs
• (en) Elvis Presley på MusicBrainz
• (en) Elvis Presley på Spotify
• (en) Elvis Presley på Songkick
• (en) Elvis Presley på Last.fm
• (en) Elvis Presley på Genius — sangtekster
• (en) Elvis Presley på AllMusic
• (en) Elvis Presley på Facebook
• Elvis Presley på Instagram
• (en) Elvis Presley på Myspace
• (en) Elvis Presley på YouTube
• (en) Elvis Presley på X (tidligere Twitter)
• Elvis Presley på X (tidligere Twitter)