Ehud Olmert
| Ehud Olmert אהוד אולמרט | |||
|---|---|---|---|
 Ehud Olmert i São Paulo (2005). Foto: Antônio Milena/ABr | |||
| Født | 30. september 1945 (79 år) Binyamina i Palestinamandatet | ||
| Beskjeftigelse | Advokat, politiker | ||
| Utdannet ved | Det hebraiske universitetet i Jerusalem | ||
| Ektefelle | Aliza Olmert | ||
| Far | Mordechai Olmert | ||
| Søsken | Irmi Olmert Yossef Olmert | ||
| Barn | Dana Olmert Shaul Olmert | ||
| Parti | Kadima (2006–2015) Likud (1973–2006) | ||
| Nasjonalitet | Israel | ||
| Israels statsminister | |||
| 14. april 2006–31. mars 2009 | |||
| Forgjenger | Ariel Sharon | ||
| Etterfølger | Benjamin Netanyahu | ||
Ehud Olmert[a] (født 1945) var statsminister i Israel i perioden 2006–2009. Han har siden sonet en fengselsstraff for korrupsjon.
Hans verv i israelsk politikk inkluderer visestatsminister, finansminister og minister for industri, handel og arbeid, i tillegg til å være minister for Israels arealadministrasjon og for den israelske rikskringkastingen. Han ble i mars 2006 leder for partiet Kadima, grunnlagt av Ariel Sharon.
4. januar 2006 ble statsministerembedet midlertidig overført til Olmert etter at Ariel Sharon hadde pådratt seg en større hjerneblødning.
14. april 2006 overtok Olmert formelt som statsminister etter at Sharon var erklært ute av stand til å regjere.[1] Olmerts nye regjering var klar 4. mai 2006.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ehud Olmert er født i Israel av harbinrussiske jødiske foreldre, og er uteksaminert fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem med eksamener i psykologi, filosofi og jus. Han har tidligere vært en suksessrik advokat med egen advokatpraksis i Israel.
Olmert ble første gang valgt til Knesset i 1973 i en alder av 28 år og ble gjenvalgt 7 ganger på rad. Han har tjent som minoritetsminister (1988–1990) og som helseminister (1990–1992). I årene 1981–1988 var han medlem av Utenriks- og sikkerhetskomiteen, og han har også tjent i Finans, Utdanning og Forsvarsbudsjett-komiteene.
Fra 1993 til 2003 har Ehud Olmert jobbet to perioder som bystyreleder i Jerusalem. I denne tiden viet han seg til å begynne og deretter utvikle store prosjekter i byen: utviklingen og forbedringen av utdannelsessystemet og utviklingen av vei infrastruktur. Han har også vært selve spydspissen for utviklingen av et light rail-system i Jerusalem og investeringen av millioner av shekels i utviklingen av offentlig transport i byen.
Ehud Olmert ble valgt som medlem av det 16. Knesset i januar 2003. Han jobbet som sjef for valgkampanjen til Likud-partiet i valget og følgelig som sjefsforhandler i koalisjonsforhandlingene. Fra 2003–2004 var han også kommunikasjonsminister.
Olmert ble utnevnt til fungerende finansminister 7. august 2005, etter at Benjamin Netanyahu hadde gått av i protest mot Israels planlagte tilbaketrekning fra Gazastripen.[2] Olmert, som opprinnelig har motsatt seg tilbaketrekking fra land som ble tatt under seksdagerskrigen i 1967, og som har stemt mot Camp David-forhandlingene i 1978, er en høylytt tilhenger av tilbaketrekkingen fra Gaza.
Jeg stemte mot Menachem Begin. Jeg sa til ham at det var et historisk feilgrep, hvor vanskelig det ville bli, og så videre og så videre. Nå er jeg lei meg for at han ikke lenger er i live så jeg offentlig kan anerkjenne hans visdom og mitt feilgrep. Han hadde rett, og jeg tok feil. Gudskjelov at vi trakk oss ut av Sinai.
Olmert etter sin utnevnelse[3]
Politisk orientering
[rediger | rediger kilde]Som barn var Olmert medlem i ungdomsorganisasjonen Beitar. Han opplevde også at foreldrene hans ofte ble svartelistet og diskriminert på grunn av deres tilknytning til opposisjonen til det dominerende partiet Mapai. Dette ble imidlertid i 1970-årene mindre skadelig for hans karriere enn det var i 1950-årene, og Olmert lyktes i å starte et fremgangsrikt advokatselskap i Jerusalem.
Etter krigen mot Hizbollah sommeren 2006 ble Olmert kraftig kritisert for sin håndtering av krigen. Til tross for en kraftig massiv militær innsats mot Hizbollah i Libanon holdt rakettene frem med å regne ned over Nord- Israel, og den israelske Winograd-kommitteen konkluderte senere med at krigen ikke bragte noen klar militær seier. Flere krevde Olmerts avgang rett etter at krigen var over. Israelske kommentatorer hevder at det var håndteringen av krigen som la grunnlaget for statsministerens fall.[4] Operasjon Endre kurs 11, og spesielt Slaget om Wadi Saluki, førte til massiv kritikk mot statsministeren. Anklagene hadde sin grobunn i at operasjonen ble ansett som et unødvendig og dårlig planlagt alternativ, og at mange israelske soldater døde som følge av en inkompetent og rotete ledelse. Endre kurs 11 ble kritisert som et panisk og kostbart siste forsøk på å vinne krigen før FNs våpenhvile trådte i kraft.[5] Olmert avviste anklagene om at krigen var mislykket, og hevdet at Israel oppnådde sine politiske målsetninger med kampanjen mot Hizbollah. Han hevdet også at den avsluttende offensiven var et vellykket middel som bidrog til bedre våpenhvilebetingelser.[6] USAs daværende president George W. Bush støttet offentlig Olmerts versjon,[7] men rygget noe i memoarene han utgav i 2010.[8]
Olmert-affærene og dom
[rediger | rediger kilde]I et rettslig avhør i mai 2008 forklarte den amerikanske finansmannen Morris Talansky hvorledes han under en periode på femten år hadde forsynt Olmert med hundretusener av dollars.[9] Pengene skal han ha anvendt på dyre reiser og varer til seg selv.[4]
I en TV-tale 30. juli 2008 opplyste Olmert at han trakk seg som leder for partiet Kadima på grunn av alvorlige korrupsjonsanklager.
I 2015 ble Olmert tiltalt for å ha mottatt bestikkelser, og i 2014 ble han dømt til seks års fengsel for to tilfeller av korrupsjon. Dommen ble siden redusert til halvannet år, og hans begynte å sone dommen i februar 2016.[10][11]
Tostatsløsning
[rediger | rediger kilde]På tampen av sin karriere uttalte Ehud Olmert at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble okkupert i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Med denne uttalelsen gikk han lengre i å tilby fred enn han noen gang hadde gjort før. Riyad al-Maliki, som er palestinsk utenriksminister, sa at hadde ønsket at Ehud Olmert hadde kommet med dette ønsket før enn like før han trakk seg som statsminister.
Som Israels statsminister gav Ehud Olmert ordre om bakkeinvasjon av Gaza-stripen lørdag 3. januar 2009 etter luftangrep. Personell fra Røde Kors og internasjonale journalister ble av Israel nektet innreise til Gaza-stripen. Før bakkeoperasjonen startet, var fire israelere og minst 446 palestinere drept i luftangrep.[12]
Privatliv
[rediger | rediger kilde]Olmert er gift og har fire barn. Han har i flere tiår vært en iherdig tilhenger av og arbeidet for fotballklubben Beitar Jerusalem.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «As of Friday, Olmert Interim Prime Minister» (på engelsk). The Jerusalem Post. 13. april 2006.
- ^ «Netanyahu quits over Gaza pullout» (på engelsk). BBC News. 7. august 2005.
- ^ Scott Wilson (13. august 2005). «Pullout Focuses Israel on Its Future» (på engelsk). The Washington Post.
- ^ a b VG mener «Ehud Olmert går av». 1. august 2008
- ^ Katz, Yaakov (30. august 2006). «Wadi Saluki battle – microcosm of war's mistakes». The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen . Besøkt 14. desember 2007. «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. september 2006. Besøkt 9. juli 2011.
- ^ Guardian – Lebanon war was a success, says Olmert Publisert 13.07.2007.
- ^ «President Discusses Foreign Policy During Visit to State Department». White House. 14. august 2006. Besøkt 13. juli 2008.
- ^ Hilary Leila Krieger (9. november 2010). «Abbas was ready to back Olmert deal, Bush memoir says». The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 9. november 2010.
- ^ Aftenposten 1. august 2008. Dragnes, Kjell: «Israels politiske krise stanser fredsprosessen». Side 12
- ^ «Ehud Olmert: Corruption allegations». BBC News. 5. januar 2012. Arkivert fra originalen 19. september 2010.
- ^ «Ehud Olmert, Ex-Prime Minister of Israel, Begins Prison Sentence». New York Times. 15. februar 2016.
- ^ ANB-NTB-Reuters-AFP (3. januar 2009). «Bakkeoperasjon i gang på Gaza» (på norsk). Ringerikes Blad.[død lenke]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) BBC News: Profile: Ehud Olmert
- (en) Om Olmert relasjoner med Shimon Peres[død lenke]
- VG.no: Olmert: – Vi bør trekke oss ut av okkupert land
 | David Ben-Gurion (1948–53) · Moshe Sharett (1953–55) · David Ben-Gurion (1955–63) · Levi Eshkol (1963–69) · Yigal Allon (fungerende, 1969) · Golda Meir (1969–74) · Yitzhak Rabin (1974–77) · Shimon Peres (fungerende, 1977) · Menachem Begin (1977–83) · Yitzhak Shamir (1983–84) · Shimon Peres (1984–86) · Yitzhak Shamir (1986–92) · Yitzhak Rabin (1992–95) · Shimon Peres (1995–96) · Benjamin Netanyahu (1996–99) · Ehud Barak (1999–2001) · Ariel Sharon (2001–06) · Ehud Olmert (2006–09) · Benjamin Netanyahu (2009–21) · Naftali Bennett (2021–22) · Yair Lapid (2022) · Benjamin Netanyahu (2022–) |  | |
| Pinchas Rosen (1948–51) · Dov Yosef (1951–52) · Haim Cohen (1952) · Pinchas Rosen (1952–56) · David Ben-Gurion (1956–58) · Pinchas Rosen (1958–61) · Dov Yosef (1961–66) · Yaakov Shimshon Shapiro (1966–72) · Golda Meir (1972) · Yaakov Shimshon Shapiro (1972–73) · Golda Meir (1973–74) · Haim Yosef Tzadok (1974–77) · Menachem Begin (1977) · Shmuel Tamir (1977–80) · Moshe Nissim (1980–86) · Yitzhak Moda'i (1986) · Avraham Sharir (1986–88) · Dan Meridor (1988–92) · David Libai (1992–96) · Yaakov Neeman (1996) · Benjamin Netanyahu (1996) · Tzachi Hanegbi (1996–99) · Yossi Beilin (1999–2001) · Meir Sheetrit (2001–2003) · Tommy Lapid (2003–04) · Tzipi Livni (2004–06)1 · Haim Ramon (2006) · Meir Sheetrit (2006)1 · Ehud Olmert (2006)1 · Tzipi Livni (2006–07) · Daniel Friedmann (2007–2009) · Yaakov Neeman (2009–13) · Tzipi Livni (2013–14) · Ayelet Shaked (2015–19) · Amir Ohana (2019–20) · Avi Nissenkorn (2020–21) · Benny Gantz (2021)1 · Gideon Sa'ar (2021–2022) · Yariv Levin (2022–) | | |
1– Helt eller delvis stedsfortreder som justisminister, frem til en annen ble utnevnt | |||