Ensilering

Ensilering er en metode for å konservere plante- og dyremateriale. Målet med ensileringen er å forhindre utviklingen av aerobe bakterier, altså oppnå et anaerobt miljø, og senke pH til et ønsket nivå som er rundt 4. Gresset presses sammen for å få ut lufta, det tilsettes syre for å oppnå riktig pH, og det oppbevares vakumpakket i en silo eller pakket inn i plast (rundballer). Det ensilerte gresset brukes i landbruket som fôr, såkalt silofôr eller surfôr, til storfe, geiter og sauer.

Direkte høstet gras har lavt tørrstoffinnhold, og legges i silo rett etter høsting. Det at det er såpass høy vannaktivitet kan gjøre sitt til at pH ikke synker raskt nok til å forhindre vekst av uønskede mikroorganismer som enterobakterier og klostridier. Enterobakteriene er lite syretolerante og forsvinner med en gang pH blir lav, mens klostridiene kan gå over fra bakterieform til sporeform ved lav pH hvis nedgangen i pH er for treg. Enterobakteriene danner etanol og klostridiene smørsyre. Begge disse endeproduktene forringer surfôrets kvalitet betraktelig og kan gjøre det uspiselig. Et stort tap som kan forekomme ved direkte høsting er pressaftap. Dette begynner allerede ved høsting med fôrhøster ute på jordet, men blir størst inne i siloen. i dag er det påbudt å samle opp pressaften, ettersom den er sterkt foruerensende. Pressaften inneholder mye tørrstoff og er en viktig næringskilde i surfôret. Det at det samles opp gjør at tapet blir litt mindre i dag enn tidligere. Pressaft brukes ofte som fôr til ungdyr, gris og melkekyr.

Fortørket gras blir tørket ute på jordet til en viss tørrstoffprosent og er sterkt væravhengig. På bladene på graset finnes det små spalteåpninger (stomata) på undersiden. Disse regulerer fordamping av væske. Fortørkingen deles ofte opp i to faser. Den første intensive hvor vanntapet er stort, og den andre der et vokslignende lag (kutikula) beskytter spalteåpningene mot fordamping, slik at bladene holder på vannet. Ved bruk av en såkalt stengelbehandler på slåmaskinen (fingre som knekker graset slik at vokslaget brytes) kan man forhindre at denne fasen blir langvarig, noe som er veldig avgjørende for god surfôrkvalitet. Det er vikig med rask nedgang i pH, og dette får man når nedgangen i tørrstoff er betraktelig. Når bladene tørker ute på jordet, sprekker celleveggene og graset blir veldig sårbart for utvasking, og det mekaniske tapet av lettløselige fragmenter ved håndtering er massivt. Det at graset blir liggende ute på jordet kan medføre ekstra arbeid i forhold til vending o.l. Når graset plukkes opp fra bakken og kjøres inn må det kuttes godt. Hvis det ikke blir kuttet riktig kan dårlig pakking i siloen føre til stort porevolum og aerob ustabilitet i siloen som fører til treg nedgang i pH og fare for varmgang ved åpning. Hvis det blir kuttet i riktig lengde (2–5 cm) vil dette problemet opphøre. Fortørking gjør at man oppnår raskt aerob stabilitet i surfôrmassen og rask nedgang i pH. Dette gjør at miljøet inne i siloen er lite attraktivt for enterobakterier og klostridier. Så på mange måter gir fortørking bedre forutsetning for god fermentering i siloen.

Fiskeensilasje,^[1] eller ensilering av fisk, er en metode som brukes for å konservere fiskerester som senere skal brukes i fôr til oppdrettsfisk.^[2] Dette er en måte å gjøre seg nytte av restene fra fisken som ikke blir menneskemat ved at slo, fiskehoder og avskjær brukes som ingredienser i pellets.^[3][4] Ensileringen utføres ved at restene først blir kvernet, blandet med maursyre og deretter lagret på en tank.^[5] Maursyren hjelper både med konserverering og videre oppløsning av restene. Prosessanlegg for ensilering kan for eksempel finnes som ensilasjetanker ombord i skip eller i anlegg på land.^[6] Som for siloer i landbruket må man grunn av syrebruken utvise forsiktighet med arbeid i ensileringstanker for å minimere faren for helse-, brann- og eksplosjonsfare.^[6]

Når det gjelder fôropptak så er det størst ved fôring på direkte høstet gras. Det kan ha noe med de massive mekaniske tapene en får ved fortørking, hvor man mister mange viktige lettfordøyelige fraksjoner. Dette gjør at mange foretrekker nettopp direkte høsting. Dessuten er det mindre tidkrevende og billigere enn fortørking og to-trinns høsting.

Ved ensilering kan det benyttes ulike tilsetningsmidler. De deles inn i gjæringstimulerende og gjæringshemmende. Gjæringsstimulerende midler hjelper de ønskede melkesyrebakteriene i bekjempelsen av mindre ønskelige biokjemiske og mikrobiologiske prosesser. Dette kan være inokulanter, sukkertilsetning og enzymer. Inokulanter er melkesyrer bla, da kun de homofermentative.

De gjæringshemmende midlene går noe mer selektivt på å hemme uønskede mikroorganismer og forhindre gjæring av siloen (forhindre ved hjelp av syrer, salter og formaldehyd-lignende stoffer). Men de uorganiske syrene saltsyre, svovelsyre og fosforsyre skaper kun rask nedgang i pH, og forhindrer ikke de uønskede mikroorganismene. Derfor brukes de ofte sammen med formaldehyd-lignende stoffer. De organiske syrene maursyre, propionsyre, benzosyre m.fl. er ikke like sure som de uorganiske, men i tillegg til nedgang i pH så virker de også hemmende på de uønskede mikroorganismene. Dessuten viser forsøk at de har positiv påvirkning på fôropptaket.

Det er stor fare for gass under ensilering. Grunnen til det er at plantene som ensileres ikke er døde, og fortsetter med fotosyntesen hvor de bruker opp all lufta og danner karbondioksid. Det er derfor man lett kan kveles av oksygenmangel om man faller ned i en silo, eller bli dårlig av all karbondioksiden om man oppholder seg i en sånn plass. I tillegg vil enterobakteriene danne nitritt og nitrøse gasser som er usynlige, men blir grå i kontakt med oksygen. Disse er veldig farlige og kan forårsake lungeødem, blodstyrt og kroniske lungesykdommer. Se også gassfare i tårnsiloer

• Silofôr
• Rundball

• Nettsted om grovfôr, fôr og fôring