Den ærerike revolusjon

Den ærerike revolusjon (engelsk The Glorious Revolution) refererer til avsettelsen av den katolske kong Jakob II av England og innsettelsen av protestantene Vilhelm III og Maria II i 1688. Den har også blitt kalt Den ublodige revolusjonen, hvilket ikke er helt nøyaktig. Mange moderne historikere unngår også adjektivet ærerik og foretrekker 1688-revolusjonen. Begrepet 'revolusjon' blir for første gang benyttet for en politisk hendelse, og blir gjennom dette til det begrepet det har blitt i moderne tid. Forut for John Hampden d.y. sin mynting av begrepet slik, var 'revolusjon' fortrinnsvis et astronomisk begrep.

Vilhelm av Oranien-Nassau, nederlandsk stattholder, invaderte med suksess England med en nederlandsk flåte og hær som førte til at den regjerende monarken, Jakob II av England og Irland og Jakob VII av Skottland, ble avsatt og måtte flykte fra landet. Vilhelm tok tronen sammen med sin hustru Maria II av England (datter av den avsatte Jakob II). Han regjerte sammen med Maria fram til hennes død i 1694. Fra da av var han enehersker.

Kong Jakobs politikk med religiøs toleranse etter 1685 ble møtt med økende opposisjon fra medlemmene av de ledende politiske sirklene som var urolig over kongens katolske overbevisning og hans nære forbindelser til Frankrike. Krisen med kongen ble overhengende i 1688 med fødselen av kongens sønn, James Francis Edward Stuart den 10. juni (juliansk kalender)^[1] Det endret den eksisterende arvefølgen ved å erstatte den antatte arving, hans datter Maria, protestant, og hustru av Vilhelm av Oranien, med unge James som kronprins. Etableringen av et katolsk dynasti i kongedømmene (England, Irland og Skottland) synes nå overhengende. En del av de mest innflytelsesrike lederne av toryene forente seg med medlemmene av opposisjonen hos whigene. De aktet å løse den politiske krisen ved å invitere Vilhelm av Oranien til England,^[2] noe stattholderen, som fryktet en anglo-fransk allianse, hadde gitt uttrykk som en betingelse for en militær intervensjon.

Etter å ha samlet politisk og finansiell støtte krysset Vilhelm Nordsjøen og Den engelske kanal med en stor invasjonsflåte i november 1688 og gikk i land ved Torbay, sør i England. Etter kun to mindre sammenstøt mellom de to motstående hærene i England, og flere antikatolske opprør i flere byer, kollapset kong Jakobs styre, hovedsakelig på grunn av kongens manglende evne til å fatte beslutninger. Imidlertid ble dette etterfulgt av den langvarige vilhelmskrigen i Irland og Dundeeopprøret i Skottland.^[3] I Englands geografisk sett fjerne kolonier i Nord-Amerika førte revolusjonen til et sammenbrudd i den administrative unionen New England og for regjeringen av provinsen Maryland. Som følge av et nederlag for sine styrker i slaget ved Reading den 9. desember 1688, flyktet Jakob II og hans hustru fra nasjonen; han kom imidlertid tilbake til London som etter to uker endte med hans siste reise til Frankrike den 23. desember. Ved å true med å trekke tilbake sine tropper, overbeviste Vilhelm i februar 1689 et nyvalgt irregulært parlament til å gjøre ham og hans hustru til felles monarker. I utgangspunktet var det kun hans hustru som hadde arverett til tronen.

Revolusjonen avsluttet endelig enhver mulighet for katolisismen til å bli gjenetablert i England. For britiske katolikker ble dens virkninger katastrofale både sosialt og politisk; de ble nektet stemmerett og sete i parlamentet i Westminster i mer enn et århundre; de ble også nektet høyere posisjoner i hæren. Det ble forbudt for monarken å være katolsk eller gifte seg med en katolikk (Act of Settlement). Det siste forbudet var virksomt helt til den britiske Loven om etterfølgelse til kronen i 2013. Revolusjonen førte til begrenset toleranse for ikkekonformistiske protestanter (ikke medlem av den engelske kirke), skjønt det tok tid før de fikk likeverdige politiske rettigheter. En effekt av revolusjonen var at det moderne engelske parlamentariske demokrati begynne så vidt ved at den britiske monarken ikke lenger hadde absolutt og eneveldig makt.

Internasjonalt var revolusjonen knyttet til niårskrigen (eller «storalliansekrigen») på det europeiske fastlandet. Revolusjonen ble sett på som den siste vellykte invasjon av England.^[4] Den avsluttet alle forsøk fra England i de anglo-nederlandske kriger på 1600-tallet til å underkaste den nederlandske republikk ved militær makt. Imidlertid førte den økonomiske integreringen og militære samarbeidet mellom engelsk og nederlandsk marine til endret dominans i verdenshandelen fra Nederlandene til England og senere til Storbritannia.

Uttrykket «Den ærefulle revolusjonen» ble første gang benyttet av John Hampden på slutten av 1689,^[5] og det er fortsatt et uttrykk som benyttes av det britiske parlamentet.^[6] Den ærefulle revolusjon er også tidvis blitt referert til som «den blodløse revolusjonen», noe som ikke er helt nøyaktig. Den engelske borgerkrigen, også kalt for «det store opprøret», var fortsatt levende i minnet til de fleste deltagere i hendelsene i 1688, og for dem, sammenlignet med krigen (eller selv Monmouthopprøret i 1685) var antallet døde i konflikten 1688 «blodløst» i sammenligning.

• Coward, Barry (1980): The Stuart Age: A History of England 1603-1714 (7. utg.). Longman. ISBN 9780582488335.
• Israel, Jonathan I. (1991): «The Dutch role in the Glorious Revolution» i: Israel, J.I.: The Anglo-Dutch Moment. Essays on the Glorious Revolution and its world impact. Cambridge University Press. ISBN 0-521-39075-3.
• Israel, Jonathan I.; Parker, Geoffrey (1991): «Of Providence and Protestant Winds: the Spanish Armada of 1588 and the Dutch armada of 1688» i: Israel, J.I.: The Anglo-Dutch Moment. Essays on the Glorious Revolution and its world impact. Cambridge University Press. ISBN 0-521-39075-3.
• Schwoerer, L.G. (2004): The Revolution of 1688–89: Changing Perspectives. Cambridge University Press. ISBN 0-521-52614-0.