Det latinske alfabetet

For å lese om latinske bokstaver i betydningen latinsk skriftstil, se antikva (trykte bokstaver) eller humanistisk minuskel (skriveskrift)

Det latinske alfabetet
Type		Alfabet
Språk		Romanske språk og de fleste andre europeiske språk; romanisering finnes for praktisk talt alle språk
I bruk		Siden ca. 700 f.Kr.
Avstamning		Førkananittisk  → Fønikisk   → Gresk    → Gammelitalisk     → Latinsk
Avledet		En rekke skriftsystemer er basert på det latinske alfabetet, men de fleste anses for å være modifiserte utgaver av det latinske alfabetet, og ikke egne skriftssystemer
Beslektet		Kyrillisk, armensk, koptisk, futhark
Skriveretning		venstre-til-høyre
ISO 15924		Latn
Unicode		Se latinske tegn i Unicode

Det latinske alfabetet, også kalt romerske alfabet, er et alfabet som ble utviklet fra det greske alfabetet over en lengre periode fra etruskernes tid. Det er nå det mest brukte alfabetet i verden, og det blir brukt i alle vesteuropeiske språk. Det består av de samme bokstavene som romerne brukte, men med noen få tillegg. Ved å kombinere disse med hverandre og flere aksenttegn, kan man uttrykke de fleste lyder i ulike språk.

Det latinske alfabetet er også utgangspunktet for det fonetiske alfabet.

Romerne hadde følgende 23 bokstaver:

A B C D E F G H I K L M N O P Q R S T V X Y Z

De kalte dem for:
ā [aː], bē [beː], cē [keː], dē [deː], ē [eː], ef [ɛf], gē [geː], hā [haː], ī [iː], kā [kaː], el [ɛl], em [ɛm], en [ɛn], ō [oː], pē [peː], qū [kuː], er [ɛr], es [ɛs], tē [teː], ū [uː], ex [ɛks], ī Graeca [iː 'graɪka], zēta ['zeːta]

Romerne hadde egentlig ikke navn for sine bokstaver, men kalte dem bare slik man uttalte dem. For konsonanter la de først til en e foran, for at det skulle bli lettere å uttale: B [eb], C [ek], D [ed], F [ef]. Litt senere forenklet de ytterligere, ved å sette e etter, unntatt ved frikativer og likvider. Derfor har man i dag forskjellig system på bokstavenes navn: C [ke], P [pe], T [te] og S [es], M [em], L [el]. Senere, da man la til K fra gresk, måtte man navngi den ka for å unngå kollisjon med [ke] (= C).

Skillet mellom I og J, og mellom U og V, i tillegg til W, oppstod på et senere tidspunkt.

Det er 26 bokstaver i det mest grunnleggende latinske alfabetet:

Aa Bb Cc Dd Ee Ff Gg Hh Ii Jj Kk Ll Mm Nn Oo Pp Qq Rr Ss Tt Uu Vv Ww Xx Yy Zz

Foruten disse 26 har alle språk, unntatt fransk, engelsk, indonesisk, malayisk, nederlandsk, hmong og zhuang noen tilleggstegn. Noen franske ord inneholder riktignok ligaturer og diakritikker for bokstavene A, C, E, I, O, U og Y, men disse tegnene er ikke en del av det franske alfabetet ettersom de kun telles som modifiserte versjoner av deres moderbokstaver, ikke som egne bokstaver. Hmong og zhuang har ortografier som spesifikt er laget med tanke på å bruke kun de 26 bokstavene i det grunnleggende latinske alfabetet. Dette gjør at de bruker noen bokstaver på måter som er svært forskjellig fra hvordan de brukes på andre språk: F.eks. brukes noen bokstaver som tonemerker.

I noen språk, for eksempel i norsk, regnes disse modifiseringene som ordentlige bokstaver. Det vanligste tankegangen rundt modifiseringer, er at de er diakritiske tegn.

Eksempler:

Dansk og norsk: Ææ Øø Åå

Svensk og finsk: Åå Ää Öö (Obs rekkefølgen!)

Nordsamisk: Á á Č č Đ đ Ŋ ŋ Š š Ŧ ŧ Ž ž

Lulesamisk: Á á Ŋ ŋ Åå

Sørsamisk: Ïï Ææ Öö Åå

Islandsk: Áá Ðð Éé Íí Óó Úú Ýý Þþ Ææ Öö

Færøysk: Áá Ðð Íí Óó Úú Ýý Ææ Øø

Tysk: ß Ää Öö Üü

Esperanto: Ĉĉ Ĝĝ Ĥĥ Ĵĵ Ŝŝ Ŭŭ

Eksempler på modifiserte tegn som ikke regnes som egne bokstaver:

Norsk: Éé Èè Êê Óó Òò Ôô^[1]

Fransk: Àà Ââ Ææ Çç Éé Èè Êê Ëë Îî Ïï Ôô Œœ Ùù Ûû Üü Ÿÿ

Opprinnelig hadde det latinske alfabetet kun store bokstaver, men med romersk kursivskrift vokste de små bokstavene fram i skriftsystemet som uncialskrift og halvuncialskrift. I forbindelse med den karolingiske renessanse ved Karl den stores hoff, skaptes den første skrift med små bokstaver, der småbokstavene ble brukt i løpende tekst og storbokstavene til initialer, egennavn osv.

I dag bruker man både minuskler («små bokstaver») og majuskler («store bokstaver»). De regnes som samme bokstav, men må likevel brukes på bestemte måter i en tekst. Reglene for bruk av store bokstaver og tegnsetting varierer noe fra språk til språk. Hovedregelen om at en ny setning begynner med stor bokstav og at egennavn begynner med stor bokstav følges i alle språk som skrives med det latinske alfabetet.

All tekst skrevet med det latinske alfabetet skal normalt leses fra venstre mot høyre, med start øverst til venstre på siden så lenge det er snakk om «vanlig» fremstilling, for eksempel i bøker. Dette gjelder også tekst som er romanifisert direkte fra alfabeter med andre leseretninger (for eksempel arabisk skrift). I aviser står teksten vanligvis i kolonner, der hver kolonne leses som en side. I enkelte tilfeller kan dog teksten skrives nedover, men dette begrenser seg vanligvis til butikkskilt, logoer, kryssordoppgaver o.l.

Første gang norsk skrives med latinske bokstaver, ser ut til å være på mynter preget med norsk tekst for vikinghøvdinger i Northumbria fra midten av 900-tallet. Nordmenns første befatning med latinske bokstaver skrevet på pergament kan muligvis tidfestes til 991, da Olav Tryggvason sluttet fred med kong Æthelred II av England i England. Fredstraktaten er delvis avfattet på latin og delvis på angelsaksisk. Det vites ikke om nordmennene hadde noen andel i utformingen, eller om Olav Tryggvason var i stand til å lese hva som stod i traktaten.^[2]