Det konservative parti (Storbritannia)

The Conservative and Unionist Party
Fra det britiske konservative parti sit landsmøte 2011.
Land		Storbritannia
Offisielt navn		Conservative and Unionist Party (Con, المحافظين)
Leder(e)		Kemi Badenoch
Grunnlegger(e)		Robert Peel
Grunnlagt		Historisk 1678, Moderne 1830
Forgjenger		Tory, Ultra-Tories, Scottish Unionist Party, Det liberale unionistpartiet
Hovedkvarter		Conservative Campaign Headquarters
Ungdomsorg.		Young Conservatives
Donasjoner		8 000 britisk pund (2017)[1]
Antall medlemmer		172 437[2] (2022)
Ideologi		Konservatisme britisk unionisme markedsliberalisme
Politisk posisjon		Sentrum-høyre
Internasjonal tilknytning		Den internasjonale demokratiske union
Nettsted		www.conservatives.com (en)
Underhuset		349 / 650 (Storbritannias 58. parlament)
House of Lords		270 / 808 (ingen)
Skottlands parlament		31 / 129 (6. skotske parlamentet)
Det walisiske parlamentet		16 / 60 (5. walisiske parlamentet)
Londonforsamlingen		9 / 25 (Londonforsamlingen (2021-))
Political make-up of local councils in the United Kingdom		5 596 / 123 456 789 (Lokalvalg i Storbritannia i 2023)
Det konservative parti på Commons

Det konservative parti i Storbritannia (engelsk tittel: The Conservative and Unionist Party) er det største partiet på høyresiden i britisk politikk.

I Europaparlamentet tilhørte partiet gruppen Alliansen av europeiske konservative og reformister. Denne gruppen av partier er skeptisk til ytterligere europeisk politisk integrasjon, og ble dannet etter valget til Europaparlamentet i 2009.

Det konservative partiet har røtter i det historiske Tory-partiet, som ble grunnlagt i 1678. På grunn av dette kalles partiet i dag ofte for Tory Party. Medlemmene kalles ofte Tories. Det konservative partiet var i regjering i Storbritannia i to tredjedeler av det 20. århundre. Etter å ha vært i opposisjon til Labour siden 1997, vant partiet tilbake regjeringsmakten i parlamentsvalget 6. mai 2010. Partileder David Cameron overtok 11. mai 2010 som statsminister i en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene.

Det konservative partiet er det største politiske partiet i Storbritannia målt i antall parlamentariske representanter, det største målt i antall medlemmer, det største målt i sittende representanter i lokalt styre og landets eldste politiske parti. Det er det mest suksessrike politiske partiet i Storbritannia målt i antall valgseire.

I månedene mellom januar og mars 2008 mottok det konservative partiet rundt £5,8 millioner i donasjoner, sammenlignet med £3,1 millioner til Labour. Dette fremgikk av en rapport fra EUs valgkommisjon 22. mai 2008. De konservative har £12 millioner i gjeld, mens Labour har 17,8 millioner og Liberaldemokratene har £1,14 millioner.^[3]

Partiets offisielle navn er The Conservative and Unionist Party, men dette brukes sjelden. Navnet har sin opprinnelse i sammenslåingen i 1912 med The Liberal Unionist Party og er et minne om partiets politikk i årene 1886–1921, som gikk ut på å opprettholde unionen mellom Storbritannia og Irland, i motsetning til irsk nasjonalisme og irsk republikanisme. Skottlands Unionist Party var uavhengig frem til 1965. Likeledes støttet Ulster Unionist Party de konservative i mange tiår i Parlamentet. I kontrast til Skottland brøt denne ordningen sammen etter ulsterunionistenes motstand mot Sunningdaleavtalen i 1973. Det konservative partiet i Nord-Irland er nå en organisasjon uavhengig av Ulster Unionist Party.

Organiseringen av det konservative partiet er preget av en kontrast mellom grasrotgruppene, som dominerer i valget av partiledere og utvelgelsen av lokale kandidater, og medlemmene av Conservative Campaign Headquarters, som styrer finans, valgorganisering og utforming av politikk. Den parlamentariske lederen står for den daglige politiske aktiviteten og former politikken ved hjelp av sitt kabinett og administrasjon. Den desentraliserte strukturen er uvanlig.

Som med Labour har medlemskapsantallet i det konservative partiet lenge gått ned, og til tross for et oppsving kort etter at Cameron ble valgt til leder, fortsatte medlemstallet å falle i 2006 og er nå faktisk lavere enn da David Cameron ble valgt til leder i desember 2005. Imidlertid har partiet sannsynligvis flere medlemmer enn Labour og Liberaldemokratene til sammen, henholdsvis 200 000 og 70 000.^[4] Allikevel, partiet publiserer ikke selv offisielle medlemstall, noe som vanskeliggjør sammenligninger.

Medlemskap koster £25, eller £5 for medlemmer under 23 år.

I henhold til opplysninger fra Electoral Commission hadde partiet ved utgangen av 2004 en inntekt på £20 millioner og utgifter på £26 millioner.^[5]

Det konservative partiets symbol er et stilisert eiketre. Dette erstattet den tidligere brukte «frihetsfakkelen», som ble brukt i mange år. Det nåværende mottoet, antatt av partiet 6. oktober 2007 er: «It's Time For Change». Før David Cameron ble valgt til partileder, var de offisielle partifarvene rødt, hvitt og blått, selv om blått vanligvis ble assosiert med partiet i kontrast til Labours bruk av rødt som symbol. Dette har forandret seg siden logoen ble byttet ut i 2006, og partiets hjemmeside er nå blå og grønn. (I Cumbria-valgdistriktene Penrith and The Border og Westmorland and Lonsdale bruker det konservative partiet farven gul fordi denne farven brukes i våpenskjoldet til Jarlen av Lonsdale.)

Det konservative partiet sporer sin opprinnelse til en gruppe med røtter i 1700-tallets Whig Party, som oppstod rundt William Pitt den yngre, statsminister i Storbritannia 1783–1801 og 1804–1806. Opprinnelig kjent som «Uavhengige Whigger», «Venner av Hr. Pitt» eller «Pittetter», fikk de etter Pitts død etter hvert navnet Tories. Begrepet Tory refererte til en politisk organisasjon som hadde eksistert mellom 1678 og 1760, men som ikke hadde noen organisasjonsmessig kontinuitet til «Pittettene». Fra rundt 1812 ble begrepet «Tory» brukt om det nyere partiet.

Ikke alle medlemmer av partiet var tilfreds med Tory-navnet. George Canning brukte først termen konservativ på 1820-tallet, og det ble foreslått som navn på partiet av John Wilson Croker på 1830-tallet. Det ble senere antatt under styret til Robert Peel rundt 1834. Peel sees på som grunnleggeren av partiet. Denne grunnleggelsen føres tilbake til det såkalte Tamworth-manifestet, som var forfattet av Peel.

Utvidelsen av stemmeretten i det 19. århundret tvang det konservative partiet til å gjøre profilen mer folkelig. Dette ble gjort først og fremst under ledelse av Lord Derby og Benjamin Disraeli, som selv var med på å utvide stemmeretten gjennom Reformen av 1867. I 1886 dannet partiet en allianse med Lord Hartington (den senere 8. hertug av Devonshire) og Joseph Chamberlains Liberale Unionister, og under Lord Salisbury og Arthur Balfour holdt partiet makten i nesten 20 år. Imidlertid led partiet et voldsomt valgnederlag i 1906, da det ble splittet på grunn av uenighet om frihandel.

De konservative satt sammen med det liberale partiet i en koalisjonsregjering under den første verdenskrig, og koalisjonen fortsatte med den liberale Lloyd George (med halvparten av de liberale) som statsminister frem til 1922. Til slutt ledet Bonar Law og Stanley Baldwin oppbruddet av koalisjonen, og de konservative kom til å dominere britisk politikk i mellomkrigstiden, selv om det fra 1931 var i en ny koalisjon, Den Nasjonale Regjering. Det var denne koalisjonsregjeringen som under ledelse av Winston Churchill styrte Storbritannia under den annen verdenskrig. Imidlertid tapte partiet valget i 1945, da Labour vant med et valgskred.

Etter de konservatives seier i 1951, aksepterte partiet Labours ide om «velferdsstaten» og dets industrielle nasjonaliseringsprogram, selv om Churchill, Anthony Eden, Harold Macmillan og Alec Douglas-Home fortsatte å promotere relativt liberale handelsreguleringer og mindre statsinnblanding gjennom 1950-årene og det tidlige 1960-tallet.

Edward Heaths regjering (1970–1974) huskes for sitt nederlag i kampen for å stanse den stadig mer militante fagbevegelsen og for å ha lykkes i å bringe Storbritannia inn i EEC. Harold Macmillans tidligere forsøk i 1963 på å melde landet inn strandet på den franske presidenten Charles de Gaulles motstand. Som et eksempel på de konservatives delte syn på spørsmålet, argumenterte Churchill en stund for et «Europas Forente Stater»^[6] selv om han var mot britisk medlemskap i europeiske føderale organisasjoner og særlig mot EEC.^[7] Siden den britiske inntreden i EEC har dette vært en kilde til tydelig og opphetet debatt innen det konservative partiet.

Margaret Thatcher vant kampen om lederskapet i det konservative partiet i 1975. Etter å ha seiret i valget i 1979, fulgte de konservative en kort stund en monetaristisk økonomisk politikk. Mer generelt antok partiet en frimarked-holdning til offentlige tjenester og fokuserte på privatisering av industri og tjenester som Labour hadde nasjonalisert på 1940- og 1950-tallet. Thatcher ledet partiet til to knusende valgseire i 1983 og 1987. Hun var beundret for sitt lederskap under Falklandskrigen i 1983, og ble svært populær for innføringen av loven som gav leieboere retten til å kjøpe husene sine. Imidlertid ble hun også svært upopulær i deler av befolkningen. Dette hang delvis sammen med den høye arbeidsløsheten, som ble satt i sammenheng med hennes økonomiske reformer, og for det som ble sett på som fagforeningsknusing under gruvestreiken i 1984–85. Allikevel var det den såkalte Community Charge («koppskatten», som hennes politiske motstandere kalte den) som sterkest bidro til hennes fall fra makten. Hennes sviktende popularitet og hennes motvilje mot å inngå kompromisser i politikk, som ble sett på som uønsket av velgerne, førte til kamp om lederskapet med Michael Heseltine, og hun ble tvunget til å gå av som statsminister i 1990.

John Major vant den påfølgende maktkampen i 1990 og vant også en uventet seier i valget i 1992. Majors regjering fikk en kort periode med arbeidsro før pundet ble tvunget ut av European Exchange Rate Mechanism 16. september 1992, en dag ofte referert til som Svart Onsdag. Snart risikerte en million huseiere å miste sine hjem på grunn av en nedgangstid som også medførte en voldsom vekst i arbeidsledigheten. Partiet mistet snart mye av sitt rykte for å ha et godt grep på økonomien, selv om det snart kom et økonomisk oppsving. Partiet ble også beskyldt for mangel på moral i mediene. En effektiv kampanje fra Labour bidro til å påføre de konservative et voldsomt valgnederlag i 1997. Det var Labours største seier noensinne og etterlot de konservative kun med representanter fra England i parlamentet. Alle skotske og walisiske seter ble tapt.

William Hague overtok lederskapet etter det svært dårlige valget i 1997. Selv om han var en fryktet debattant i underhuset, viste en gallup i The Daily Telegraph at to tredjedeler av velgerne så på ham som en komisk figur,^[8], latterliggjort i mediene som han var etter å ha uttalt for eksempel at han drakk 14 pints med øl i sin ungdom. Han ble også kritisert for å ha kommet til Notting Hill Carnival med en baseball-lue på hodet, noe som ble tolket som et dårlig forsøk på å fri til unge velgergrupper.^[9] Kort før valget i 2001 ble Hague voldsomt kritisert av Labour og også av Tory-supportere for en tale der han sa at en Labour-regjering ville forandre Storbritannia til et «foreign land».^[10] BBC rapporterte også at det konservative parlamentsmedlemmet John Taylor kritiserte Hague for å la representanten John Townend fortsette som sjefsinnpisker i det konservative partiet etter at denne i en tale omtalte briter som «en bastardrase», selv om Hague tok avstand fra denne uttalelsen.^[11] 2001-valget resulterte i en økning på én representant for de konservative, og Hague gikk av som leder kort tid etter. Han hadde hatt som mål å oppnå 209 representanter, Labours resultat i 1983. De konservative oppnådde ikke mer enn 166 representanter.

Iain Duncan Smith (leder fra 2001–2003) (ofte bare kalt IDS) var en kjent euroskeptiker. Men euroskepsis kjennetegnet ikke hans lederskap av partiet. Det var nettopp i hans periode at Europa sluttet å være en anstøtssten i partiet, da det samlet stod bak et krav om en folkeavstemning om tilslutning til EU-grunnloven. Imidlertid, før Smith rakk å stille opp til et valg, ble han fjernet av et mistillitsforslag, fremmet av parlamentsmedlemmer som mente han var uvalgbar for folket. Michael Howard tok da over som leder av partiet i 2003.

Under Howard økte det konservative partiet sin oppslutning i 2005-valget med rundt 0,6 % (opp til 32,3 %). Antallet konservative seter i parlamentet økte med 33 (opp til 198 seter). Denne veksten falt sammen med et stort fall i Labours oppslutning, og Labour gikk fra en majoritet på 167 til 66. Det konservative partiet fikk faktisk den største delen av stemmene i England, selv om det ikke fikk det største antall seter i parlamentet. Kampanjen til partiet – basert på slagordet «Are you thinking what we're thinking?» – var laget av australieren Lynton Crosby. Dagen etter valget, 6. mai, erklærte Howard at han ikke syntes det var riktig å fortsette som leder etter et valgnederlag, og sa også at han var for gammel til å lede partiet inn i et nytt valg. Han trakk seg derfor mens han sørget for at partiet først fikk tid til å reorganisere sine regler for valg av ledere.

David Cameron vant det påfølgende ledervalget. Han slo sin nærmeste rival David Davis med en margin på 2 til 1, 134 446 mot Davis 64398 stemmer. Han erklærte deretter sitt ønske om å reformere det konservative partiet og sa partiet trengte å forandre måten det fremstod, følte, tenkte og oppførte seg. Han stod for en sentrum-høyre tenkning som stod i kontrast til den mer tradisjonelle høyreplattformen partiet hadde hatt som basis de senere årene.^[12] Selv om Camerons syn ligger betydelig til venstre for grasrota i partiet, har han uttrykt beundring for Margaret Thatcher og beskrevet seg selv som en «stor fan». Han er imidlertid ikke sikker på om det gjør ham til en thatcheritt. I de fleste galluper fra 2006 og 2007 ledet de konservative foran Labour.^[13] Gallupene viste imidlertid en forandring fra sommeren 2007, da Gordon Brown ble statsminister for Labour. Dette forandret seg igjen fra oktober 2007, og siden har de konservative gjort det bedre i opinionsmålinger enn Labour. Torsdag 8. mai 2008, en uke etter lokalvalgene, viste en YouGov-måling foretatt av The Sun at den konservative forsprang i forhold til Labour var den største siden 1968.^[14] De konservative vant lokalvalget i London for første gang i mai 2008 da den konservative Boris Johnson slo Labours Ken Livingstone og overtok som ordfører.^[15]

Theresa May overtok ledelsen av partiet 13. juli 2016 da Cameron måtte gå av i kjølvannet av folkeavstemningen om Brexit, som ga flertall for at Storbritannia skulle gå ut av Den europeiske union. May måtte på sin side gi opp ledervervet siden hun, til tross for en rekke forsøk, ikke hadde vært istand til å få flertall i Underhuset for avtalen om utmeldelse hun hadde fremforhandlet med EU.

Boris Johnson, som hadde stemt mot Mays resultater i forhandlingene om en EU-avtale, ble valgt til ny partileder 23. juli 2019. Han utlyste nyvalg, som fant sted 12. desember samme år.

• Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington 1828–1834
• Robert Peel 1834–1846
• Edward Smith-Stanley, 1. baron Stanley av Bickerstaffe (14. jarl av Derby fra 1851) 1846–1868
• Benjamin Disraeli 1868–1881
• Michael Hicks Beach 1885–1886
• Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil 1885–1902
• Arthur Balfour 1902–1911
• Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne 1911–1916
• Andrew Bonar Law 1916–1921
• Austen Chamberlain 1921–1922
• Andrew Bonar Law 1922–1923
• Stanley Baldwin 1923–1937
• Neville Chamberlain 1937–1940
• Winston Churchill 1940–1955
• Anthony Eden 1955–1957
• Harold Macmillan 1957–1963
• Alec Douglas-Home 1963–1965
• Edward Heath 1965–1975
• Margaret Thatcher 1975–1990
• John Major 1990–1997
• William Hague 1997–2001
• Iain Duncan Smith 2001–2003
• Michael Howard 2003–2005
• David Cameron 2005–2016
• Theresa May 2016–2019
• Boris Johnson 2019–2022
• Liz Truss 2022–2022
• Rishi Sunak (2022–)

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Conservative Party (UK) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Det konservative parti på Facebook
• Det konservative parti på Instagram
• (en) Det konservative parti på YouTube
• Det konservative parti på X (tidligere Twitter)