Parti socialiste

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Parti socialiste
Land		Frankrike
Leder(e)		Olivier Faure
Grunnlegger(e)		François Mitterrand
Grunnlagt		4. mai 1969
Forgjenger		Section française de l'Internationale ouvrière
Hovedkvarter		rue de Solférino
Ungdomsorg.		Mouvement des jeunes socialistes
Antall medlemmer		60 000 (2014)
Ideologi		Sosialdemokrati sosialøkologisme sosialliberalisme
Politisk posisjon		Sentrum-venstre venstresiden
Internasjonal tilknytning		Progressiv allianse Sosialistinternasjonalen
Nettsted		www.parti-socialiste.fr (fr)
Parti socialiste på Commons

Parti socialiste (PS) er Frankrikes største venstreparti og ble dannet i 1969 ved sammenslåingen av det gamle Section française de l'internationale ouvrière (SFIO) og andre partier og klubber. François Mitterrand ble leder for det nye partiet.

Frankrikes første sosialistparti, Parti Ouvrier Français, ble grunnlagt i 1880 av Jules Guesde og Paul Lafargue (svigersønn av Karl Marx). Allerede i 1882 ble partiet splittet to fraksjoner, en marxistisk, ledet av Guesde og en moderat ledet av Paul Brousse. Flere splittelser fulgte, og ingen av de forskjellige gruppene hadde noen særlig suksess ved valg. Mellom 1899 og 1905 var det to franske sosialistpartier, Parti socialiste de France til venstre og Parti socialiste Français) til høyre. I 1905, ble imidlertid de to partiene slått sammen til Section française de l'internationale ouvrière (SFIO) under ledelse av Jean Jaurès

Sosialistene var splittet over hvorvidt man skulle delta i krigsregjeringen under første verdenskrig. I 1920 brøt venstrefløyen ut og dannet det franske kommunistpartiet.

I 1922 og igjen i 1924, gikk sosialistene sammen med de radikale i en venstrekoalisjon. I 1934, ble også kommunistene med i en “folkefront”, som vant valget i 1936, noe som førte til Frankrikes første sosialistiske statsminister, SFIOs leder Léon Blum. Regjeringen falt imidlertid under et år etter at den ble etablert, på grunn av uenighet om den økonomiske politikken og den spanske borgerkrigen.

Etter frigjøringen av Frankrike i 1944 ble SFIO ledet av Guy Mollet som var statsminister i 1956. Etter å ha blitt svekket av velgerflukt, eksperimenterte SFIO med en rekke alliansestrategier. For å styrke sin posisjon vis-à-vis kommunistene etablerte partiet i 1965 Fédération de la Gauche Démocratique et Socialiste (FGDS), en samling av SFIO, radikale og sosialdemokratiske grupper. François Mitterrand, som var leder for en av disse gruppene, Convention des institutions républicaines (CIR), ble valgt til leder for FGDS og ble deretter felles presidentkandidat for FGDS og kommunistene i 1965.

Valgalliansen med kommunistene brøt sammen foran presidentvalget i 1969. Det samme skjedde med FGDS. SFIO var nå så svekket at dets presidentkandidat i 1969, Gaston Deferre bare fikk vel 5 % av stemmene i første valgomgang. Etter dette presidentvalget fusjonerte SFIO med Mitterrands CIR og ulike klubber og dannet det nye sosialistpartiet, hjulpet også av at de radikale nå var sterkt svekket som selvstendig parti. I 1971 ble Mitterrand sosialistpartiets leder. Året etter ble PS og kommunistene enige om et felles regjeringsprogram, som også venstrefløyen hos de radikale, Mouvment des Radicaux de Gauche, sluttet seg til i 1973. Denne venstreunionen, L'Union de la Gauche, brøt sammen foran parlamentsvalget i 1978, noe som hang sammen med at PS var i ferd med å overta kommunistenes dominerende plass som det største partiet på venstresiden. Bruddet med kommunistene var en medvirkende årsak til sosialistenes historiske valgseier i 1981. Sosialistene fikk absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. I de to første årene førte PS en klart venstreorientert politikk, med nasjonaliseringer, skattereformer, heving av minimumslønningene, arbeidstidsforkortelser og opprettelse av nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Fra mars 1983 ble imidlertid denne politikken lagt kraftig om, da PS slo inn på en innstrammingspolitikk.

I 1986 mistet PS flertallet i nasjonalforsamlingen, og Frankrike opplevde sitt første «samboerskap» mellom en sosialistisk president og en gaullistisk statsminister (Jacques Chirac). Dette førte til en svekkelse av Mitterrands makt, og han konsentrerte seg i stor grad om utenrikspolitikken. Mitterrand ble gjenvalgt som president i 1988, og han oppløste raskt etterpå nasjonalforsamlingen og utlyste nyvalg. Valgresultatet førte til at PS igjen fikk statsministeren (Michel Rocard), men i allianse med Union pour la Démocratie Française (UDF).

I 1995 tapte sosialistenes presidentkandidat, Lionel Jospin, og Chirac overtok etter Mitterrand som landets president.

I 1997 vant sosialistene parlamentsvalget og Jospin overtok som statsminister i en nytt “samboerskap”, denne gangen mellom Chirac som president og en sosialistisk statsminister.

Ved presidentvalget i 2002 kom Jospin på tredjeplass i første valgomgang, ikke bare bak Chirac, men også bak Jean-Marie Le Pen, lederen for Front national. Jospin trakk seg umiddelbart fra politikken. Sosialistene mistet også flertallet i parlamentet seinere samme år, men fikk et ”comeback” ved de regionale valgene i 2004.

Siden valgnederlaget i 2002 har PS gått gjennom interne stridigheter, blant annet uro på partiets venstreside der det ønskes en mer radikal politikk. Det var også uenighet om partiets standpunkt til den foreslåtte europeiske grunnloven. Partiet sentralt anbefalte et «ja» ved folkeavstemningen, mens flere sentrale medlemmer anbefalte et «nei».

Den 16. november 2006 valgte partiet Ségolène Royal som partiets kandidat ved det franske presidentvalget valget våren 2007.

Ved det franske presidentvalget i 2012 ble François Hollande valgt til partiets presidentkandidat, hvor han senere vant. Hollande hadde tidligere vært samboer med Royal, som med 40 stemmers overvekt av ca. 130 000 avgitte stemmer over nettopp Hollande, ble partiets presidentkandidat ved presidentvalget i 2007.

Etter Europaparlamentsvalget 2024 valgte president Emmanuel Macron den 9. juni 2024 valgte å skrive ut nyvalg til Frankrikes nasjonalforsamling.^[1] Bakgrunnen for beslutningen om å oppløse den sittende nasjonalforsamlingen var at det ytre høyre-partiet Rassemblement national (forkortet RN, på norsk også kalt «Nasjonal samling») hadde vunnet Europaparlamentsvalget i Frankrike med klar margin; president Macron håpet at et nyvalg skulle svekke Rassemblement nationals posisjon i den franske nasjonaforsamlingen.^[1]

Nyvalget ble gjennomført 30. juni 2024 (første valgomgang) og 7. juli 2024 (andre valgomgang). Ved nasjonalforsamlingsvalget deltok PCF i venstrealliansen Nouveau Front populaire (NFP; på norsk også kalt «Ny folkefront»), som foruten Parti socialiste bestod av La France Insoumise (LFI, på norsk også kalt «Det ukuelige Frankrike»), EELV («De Grønne») og Parti communiste français (PCF, på norsk også kalt «Kommunistpartiet»).^[2] NFP fikk en relativ brakseier etter andre valgomgang, med 182 av de totalt 577 setene i den franske nasjonalforsamlingen.^[3]

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Parti socialiste (France) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Parti socialiste på Dailymotion
• Parti socialiste på Facebook
• Parti socialiste på Instagram
• Parti socialiste på Telegram
• Parti socialiste på YouTube
• Parti socialiste på X (tidligere Twitter)