Gog og Magog

Gog og Magog (hebraisk גּוֹג וּמָגוֹג Gog u-Magog; arabisk يَأْجُوج وَمَأْجُوج Yaʾjūj wa-Maʾjūj) er navn som opptrer hovedsakelig i jødiske, kristne og muslimske skrifter, foruten også i tallrike senere referanser i andre verker. Sammenhengen kan være genealogisk (som Magog i Første Mosebok 10:2) eller eskatologisk og apokalyptisk, som i Esekiels bok og Johannes' åpenbaring. Gog og Magog er tidvis enkeltindivider, tidvis stammer, og noen ganger geografiske regioner eller byer. Avsnittene fra Esekiels bok og Åpenbaringen har fått særlig oppmerksomhet som profetiske beskrivelser av konflikter som skal skje i nærheten av «endetiden».

Etymologien til begge navnene Gog og Magog har forblitt usikker. Første stavelse ma- i begynnelsen av Magog kan indikere et land, eller det kan bety «fra» slik at Magog betyr «fra landet til Gog» eller «fra Gog». Gog kan ha sin opprinnelse som den hebraiske versjonen av navnet Gyges av Lydia, som gjorde sitt kongerike i Anatolia til en militær makt på slutten av 600-tallet f.Kr., men denne forklaringen, selv om den er utbredt, er ikke allment akseptert blant forskere.^[1] En annen teori er at «Magog» kan være en referanse til Babylon, ved å snu på bokstavene BBL («Babylon» i den hebraiske teksten, som opprinnelig ikke hadde tegn for vokaler) til MGG («Magog»), men denne forklaringen, som andre, er ikke uten problemer.^[2]

I kapittel 10 av Første Mosebok, «Folkeslagene på jorden», navngis rundt 70 etterkommer av Noah, som selv hadde tre sønner: «Sem, Ham og Jafet. De fikk sønner etter storflommen. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras.» ^[3]

Første Krønikebok begynner med en liste over slekter som gjentar den samme i «Folkeslagene på jorden» i Første Mosebok, men fortsetter deretter godt bortenfor denne. I kapittel 5, «Stammene øst for Jordan», er det blant de mange etterkommerne etter Ruben, den første av tolv sønner etter patriarken Jakob, en figur ved navn Gog.^[4]

De to navnene nevnes først sammen i kapittel 38 og 39 av Esekiels bok, men her er Magog et sted og ikke et menneske.^[5] «Menneske, vend deg mot Gog i Magog-landet, storfyrsten over Mesjek og Tubal. Tal profetord mot ham.» ^[6]

Esekiel skal ha levd på den første halvdelen av 500-tallet f.Kr., og den tidligste datoen for profetien er ca. 585 f.Kr.^[7] Det er dog ikke enighet blant forskerne om Esekiel 38-39 var en del av den opprinnelige teksten (jevnfør med eksempelvis Joseph Blenkinsopp som mener det er et sent tillegg,^[8] og Daniel Block som argumenterer for dens opprinnelige status).^[9] Dets profeti om en grusom fiende fra nord er basert på Jeremias bok 1:3-16 ^[10] hvor Jeremia snakker om babylonerne;^[8] Esekiel snur dette til en eksatologisk fiende som vil komme i de siste tider, en apokalypse eller åpenbaring om tidens slutt.^[1]

Gogs allierte som nevnes av Esekiel, Mesjek og Tuba, Persia, Kusj og Put, og «Gomer med alle sine tropper, Togarmas hus lengst i nord med alle sine tropper»,^[11] er alle (unntatt Persia) tatt fra nevnte «Folkeslagene på jorden» i Første Mosebok.^[8] Mesjek, Tuba, Gomer og Togarma kan bli identifisert med faktiske folk, konger og riker på 600- og 700-tallet f.Kr. i Anatolia (dagens Tyrkia).^[12] «Hvorfor profetens blikk skulle ha blitt fokusert på disse særskilte nasjonene er uklart», kommenterte forskeren Daniel Block i en studie av Esekiel 25-48, men antyder at deres avsides beliggenhet og omdømme for voldsomheter og mystikk «gjorde Gog og hans forbundsfeller til perfekte symboler for en arketypisk fiende som reiser seg mot Gud og hans folk».^[13] Kusj (Sudan eller Etiopia) og Put (Libya) er sønner av Kam (bibelsk person), som igjen er sønn av Noah, i henhold til Første Mosebok, mens Persia er lokalisert i øst og ikke nevnt i Første Mosebok i det hele tatt. Ettersom Esekiel insisterer på at Gog og hans allierte er i nord, har det vært spekulert om disse tre navnene er et senere tillegg, men det er omdiskutert.^[14]

Rundt midten av 100-tallet f.Kr. nevner Sibyllens orakler, en samling gresk spådommer som ikke er tilknyttet De sibyllinske bøkene fra romerrikets orakelkultus, «landet til Gog og Magog» som «lokalisert på midten av de aethiopiske elver», men i en andre omtale knyttes det til «moesiere og dakere» i østlige Europa; i begge tilfeller skal de motta «forbannelser» og i henhold til Sverre Bøe, «kan det være liten tvil om direkte bruk av Esekiels orakler» i deres komposisjon.^[15]

Det jødiske skriftet Boken om Jubelårene fra omtrent samme tid, nevner Magog som en sønn av Jafet og til hvem det er allokert landområder, mens Gog er en region ved Jafets grenser.^[16] Enoks bok 1 forteller hvordan Gud rørte opp blant medere og partere (framfor Gog og Magog) for å angripe Jerusalem hvor de ble beseiret; har det blitt hevdet at denne teksten står i gjeld til Esekiel 38-39.^[17] I Dødehavsrullene vil Messias styre «over alle mennesker og Magog»,^[18] og Magog er allokert land som ligger ved siden av det til Gomer, den første sønnen av Jafet.^[19] Det eneste fragment hvor de to navnene er kombinert som «Gog og Magog» er for lite for å være meningsfullt.^[17] Liber Antiquitatum Biblicarum fra 100-tallet e.Kr. er kjent for å liste opp og navngi syv av Magogs sønner, og nevner hans «tusenvis» av etterkommere.^[20]

Den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Septuaginta) ble gjort i løpet av denne perioden, og den innførte navnet Gog hvor den hebraiske originalen hadde noe annet. Således i Fjerde Mosebok 24:7 erstatter den Agag, en mystisk, men åpenbar mektig figur, med Gog, og i Amos' bok 7:1 har den greske oversettelsen Gog som lederen av truende hær.^[1] Den greske oversettelsen av Esekiel gjør Gog og Magog som synonyme for samme landområde, et skritt som gjorde veg for at Johannes' åpenbaring i Det nye testamente gikk bort fra frasen «Gog fra Magog» og til «Gog og Magog».^[2]

Ved slutten av 100-tallet e.Kr. hadde den jødiske tradisjonen for lengst endret den nevnte frasen «Gog fra Magog» til «Gog og Magog», de endelige fiendene av Guds folk, som ville bli knust i det aller siste slaget.^[21] Forfatteren av Johannes' åpenbaring forteller at han så i et syn hvordan Satan samlet Gog og Magog, «folkene i alle fire verdenshjørner» ^[22] og samlet dem til strid, den siste kampen med Jesus Kristus og hans helgener.

Esekiels Gog fra Magog var et symbol på all den mørke ondskap i nord og makter som var fiendtlig til Gud,^[1] men i Johannes' åpenbaring har Gog og Magog ingen bestemt geografisk lokalisering, og isteden representerer de alle nasjonene i verden, knyttet sammen for det siste angrepet på Kristus og de som fulgte ham.^[23]

I muslimenes Koranens 18. sura (kapittel) Al-Kahf («Grotten») reiser en from krigerkonge kalt Dhul-Qarnayn, forstått som Kyros av Babylonia eller Aleksander den store, til stedet mellom Øst og Vest, og finner det mellom to fjell hvor folket der knapt forstår et ord. De sier: «O Dhul-Qarnain! Gog og Magog (folket) gjør stor ulykke på jorden. Skal vi da gi deg tributt for at du den mektige kan reise en barriere mellom os og dem?» Dhu'l-Qarnayn tar ikke imot en tributt, men reiser en mur av jern mellom fjellene for å holde Gog og Magog ute, men advarer at den vil bli brutt på den tid som utpekt av Allah (dagen før den muslimske gjenoppstandelse).^[24]

I henhold til rabbinske Radaks kommentar på Sakarjas bok 14, den delen hvor Sakarja viser til krigen med Gog og Magog, at i de siste dager vil Jerusalem bli slagmarken for Gog og Magog.^[25]

Adskilte avsnitt i verkene Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») og Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») av den jødiske historikeren og lærde, Josefus, viser at jødene på denne tiden identifiserte Gog og Magog med skytere: Aleksander den store, skrev Josefus, lukket disse hesteridende barbarerne fra langt nord og bakenfor Kaukasusfjellene med jernporter.^[26] En nyere versjon av denne fortellingen har dannet grunnlaget for fortellingen Dhul-Qarnayn i den islamske Koranen.^[27]

Som tidlige kristne skribenter, som Eusebius av Cæsarea, identifiserte Gog og Magog med romerne.^[28] Etter at Romerriket gjorde kristendommen til en statsreligion (og undertrykte andre religioner) var ikke denne identifiseringen lenger mulig, og ble da vendt til Romerrikets barbariske fiender i nord. Ambrosius av Milano (død 397) identifiserte dem med goterne,^[29] og Isidor av Sevilla bekreftet at folk til hans dag antok at goterne nedstammet fra Magog «grunnet likheten i den siste stavelsen».^[30] Forestillingen om at Gog og Magog var knyttet til goterne holdt seg lenge; på midten av 1500-tallet sporet den siste katolske erkebiskop av Uppsala, Johannes Magnus, den kongelige svenske familie tilbake til Magog, sønn av Jafet. Magnus identifiserte to av Magogs sønner som Suenno, stamfar til svenskene, og Gethar (også kjent som Gog eller Gogus), stamfar til goterne.^[31]

Den bysantinske historikeren Prokopios (død etter 562) så Attila og hunerne som en nasjon utestengt av Aleksander, og andre litt senere kristne forfattere identifiserte dem med sarasenere.^[32] Enda noe senere ble Gog og Magog identifisert med khazarerne, som dominerte Sentral-Asia på 800- og 900-tallet. I hans verk Expositio in Matthaeum Evangelistam, refererte benediktinermunken Christian av Stavelot til dem som etterkommer av Gog og Magog, og skrev at de er «omskåret og følger alle [lovene til] jødene»;^[33] den sunniislamske lærde Ibn Kathir fra 1300-tallet identifiserte også Gog og Magog khazarerne,^[34][35] det samme gjorde en georgisk tradisjon som kalte dem for «ville menn med fryktelig fjes og oppførselen til ville dyr, blodspisere.»^[36] I henhold til den berømte kazarske brevveksling (ca. 960), hevdet kong Josef av Khazaria å være en etterkommer av Magogs nevø Togarma.^[37]

Mongolene var de neste barbarer som ble plassert i denne forbindelsen. Tidlig på 1200-tallet begynte det å komme rapporter om en merkelig og uovervinnelig horde fra øst som ødela muslimske riker og kongedømmer. I Europa var det konger og paver som håpet på at disse hordene var representanter for prestekongen Johannes, en legende om at det eksisterte en stor kristen hersker i Det fjerne østen som ville komme og redde de kristne i kampen mot den muslimske erobringen. Da hordene fra Asia nådde fram til Polen og Ungarn og møtte kristne forsvarsstyrker, konkluderte et forferdet Europa at de var «Magogoli», avkommet til Gog og Magog, løslatt fra det fengsel som Aleksander den store hadde bygget for dem og at de varslet harmageddon, den kristne forestillingen om endetiden og Guds dom over verden.^[38]

De mongolske styrkene besluttet å snu og vende tilbake grunnet at deres leder Djengis Khan døde og etter deres nederlag i slaget ved Ayn Jalut i Midtøsten.^[39]

Gog og Magog ble et litterært emne. John de Mandeville, et pseudonym for den ukjente forfatteren av en fantasifull reiseskildring, Reisene til sir John Mandeville, på midten av 1300-tallet, ble en bestselger. Den assosierte jødene med Gog og Magog, og fortalte at denne nasjonen, hvilket besto av Israels ti forsvunne stammer, var fanget bak Aleksanders porter.^[40]

Marco Polo lokaliserte Gog og Magog til områdene i «Tenduk», en provins som etter sigende tilhørte den legendariske prestekongen Johannes, og styrt av en viss Georg, fjerde etterkommer fra den opprinnelige Johannes. I henhold til denne redegjørelsen er Gog (lokalt Ung) er befolket av en stamme kalt for Gog, mens Magog (eller Mongul) er befolket av tatarer. Den muslimske reisende Ibn Battuta rapporterte at «festningsvollen til Yajuj og Majuj» var «seksti dagers reise» fra byen Zeitun (i Kina);^[41] den engelske oversetteren merket seg at Ibn Battuta forvekslet den store kinesiske mur med den mur som ble bygget av Dhul-Qarnayn.^[42] Denne Dhul-Qarnayn er en figur som er nevnt i Koran hvor han er beskrevet som stor og rettferdig hersker som bygget en mur som holdt Gog og Magog i Øst ute fra å angripe folk.^[43]

En tysk tradisjon hevdet at en gruppe som ble kalt for «de røde jøder» ville invadere Europa ved den kristne endetiden. Disse «røde jødene» ble assosiert med en rekke folk, men særlig østeuropeiske jøder og osmanske tyrkere.^[44][45]

Jødiske forskere på middelalderen, blant annet Rashi, Radak og andre, assosierte ingen bestemt folk, nasjon eller område med Magog, bortsett fra å slå fast at det lå nord for Israel.^[46] Tidlig på 1800-tallet identifiserte en del hasidiske rabbinere Napoléon Bonapartes invasjon av Russland som «krigen til Gog og Magog» hvor de mente å kunne se begynnelsen på ankomsten av messias. I denne forstand var det den franske keiseren som fylte rollen til Gog.^[47] På 1900-tallet ble Adolf Hitler sett på som en tilsvarende kandidat.^[28]

I løpet av den kalde krigen fikk tanken om Russland selv hadde tatt rollen som Gog økt popularitet (først fremmet av Wilhelm Gesenius på midten av 1800-tallet), blant annet for at den gammeltestamentlige Esekiel hadde beskrevet «Gog i Magog-landet, storfyrsten over Mesjek og Tubal»,^[48] på hebraisk var det rosh meshek, hvilket hørtes mistenkelig ut som Russland og Moskva.^[8] B Denne fortolkningen ble tatt opp av flere kristne skribenter og predikanter, særlig i USA, blant annet med slike som Hal Lindseys The Late Great Planet Earth; Grant R. Jeffreys Armageddon: Appointment with Destiny; M. R. De Haans The Signs of the Times; Tim LaHayes Are We Living in the End Times?. Populariteten til denne teorien i løpet av den kalde krigen kan bli oppfattet at den ble åpent fremmet i 1971 av den daværende guvernøren av California, Ronald Reagan. I løpet av en offentlig middag adresserte Reagan til statens lovgivningsmakt: «Esekiel forteller oss at Gog, nasjonen som vil føre alle andre mørkets makter mot Israel, vil komme ut fra nord. Bibelforskere har i generasjoner sagt at Gog må være Russland. Hvilken annen mektig nasjon er det nord for Israel? Ingen. Men det ga ikke mening før den russiske revolusjonen da Russland var et kristent land. Nå gjør det det da Russland har blitt kommunistisk og ateistisk, nå som Russland har satt seg selv mot Gud. Nå passer det perfekt til beskrivelsen av Gog.»^[49]

Da den kalde krigen ebbet ut, endret en del kristne tenkere som hadde akseptert den ovenstående fortolkningen, etter at Sovjetunionen hadde falt sammen, eksempelvis Pat Robertson som fremmet det i sin bok fra 1982, The Secret Kingdom («Det hemmelige kongedømme»), men som i 1992 foreslo at Gog var «Kasakhstan, Tadsjikistan, Usbekistan, og Aserbajdsjan».^[50] Andre kristne tenker betraktet ikke at kommunismens sammenbrudd hadde noen relevans i å opprettholde deres fortolkning at Russland er Gog, eksempelvis Chuck Missler i hans bok Magog Invasion fra 1996.

Så sent som i 2003 fortalte USAs George W. Bush den franske president Jacques Chirac at Irak måtte bli invadert for å hindre Gog og Magog, Bibelens sataniske agenter for apokalypsen.^[51]

Den bibelsk fortolkningen at Russland er Gog er noe en del russere selv tror om seg selv, ifølge historikeren Christopher Marsh som skrev at «Russere og ukrainere [er] to folk med en lang historie å se til Bibelen for holdepunkter til deres fortid og framtid. I det minste så langt tilbake som Nestorkrøniken, har rus'erne' lett i skriften for slike spor og funnet dem i fra Første Mosebok til Johannes' åpenbaring. De var etterkommerne til Noahs tredje sønn Jafet, noe som ga dem direkte slektslinje til syndflodperioden, og de var av stammen til Magog (eller Gog), i landet til Ros. Implikasjonene av slik identitet som uttrykt i Åpenbaringen, hvor Gog og Magog er begge kastet ut av himmelen, betydde tilsynelatende ikke mye for de som trakk disse slektslinjene. Forfedre ble funnet i Bibelen og det var nok.»^[52]

• Bietenholz, Peter G. (1994): Historia and fabula: myths and legends in historical thought from antiquity to the modern age. Brill.
• Blenkinsopp, Joseph (1996): A history of prophecy in Israel. Westminster John Knox Press.
• Block, Daniel I. (1998): The Book of Ezekiel: chapters 25-48. Eerdmans.
• Bøe, Sverre (2001): Gog and Magog: Ezekiel 38-39 as pre-text for Revelation 19,17-21 and 20,7-10. Mohr Siebeck.
• Boring, Eugene M (1989): Revelation. Westminster John Knox Press.
• Brook, Kevin A (2018): The Jews of Khazaria, Third Edition. Rowman & Littlefield.
• Buitenwerf, Rieuwerd: «The Gog and Magog Tradition in Revelation 20:8» i: de Jonge, H.J; Tromp, Johannes (2007): The book of Ezekiel and its influence. Ashgate Publishing.
• Christensen, Arne Søby (2002): Cassiodorus, Jordanes, and the History of the Goths: Studies in a Migration Myth. Museum Tusculanum Press.
• Derry, T.K (1979): A history of Scandinavia: Norway, Sweden, Denmark, Finland, and Iceland. University of Minnesota Press.
• Gow, Andrew Colin (1995): The red Jews: antisemitism in an apocalyptic age, 1200-1600. Brill.
• Marshall, Robert (1993): Storm from the East: from Ghengis Khan to Khubilai Khan. BBC Books.
• Mounce, Robert H (1998): The Book of Revelation. Eerdmans.
• Petersen, David L (2002): The prophetic literature: an introduction. John Knox Press.
• Van der Toorn, Karel; Becking, Pieter; Van der Horst, Bob (1999): Dictionary of deities and demons in the Bible. Brill.
• Westrem, Scott D.: «Against Gog and Magog» i: Tomasch, Sylvia; Sealy, Gilles (1998): Text and territory: geographical imagination in the European Middle Ages. University of Pennsylvania Press.

• Yajuj wa Ma'juj, Gog og Magog i henhold til islam
• Gog and Magog Identified, Gog og Magog i henhold til kristendommen