Francisco Goya

Francisco Goya
Født		30. mars 1746[1][2][3][4] Fuendetodos[5][3][6]
Død		16. apr. 1828[5][1][3][4] (82 år) Bordeaux[5][7][3]
Beskjeftigelse		Kunstmaler, grafiker, litograf, raderer, tegner, billedkunstner
Embete		Hoffmaler
Utdannet ved		School of St. Thomas Aquinas of the Piarist Schools of Zaragoza Real Academia de Nobles y Bellas Artes de San Luis Real Academia de Bellas Artes de San Fernando
Ektefelle		Josefa Bayeu
Far		José Benito de Goya y Franque
Mor		Gracia de Lucientes y Salvador
Barn		Francisco Javier Goya Bayeu
Nasjonalitet		Spania
Gravlagt		Chartreuse Cemetery San Isidro Cemetery Royal Chapel of St. Anthony of La Florida
Medlem av		Real Academia de Nobles y Bellas Artes de San Luis
Felt		malerkunst gravering
Elev av		José Luzán, Joaquín Ibáñez de Jesús y María
Periode		Romantikken,[8][9] rokokko[9]
Kjente verk		La maja desnuda, San Bernardino of Siena preaching before Alfonso V of Aragon, The Dog, Portrait of Don Ramón Satué, Henrettelsene 3. mai 1808, The Clothed Maja, Caprichos, The last communion of St Joseph of Calasanz, The Second of May 1808, General José de Palafox on Horseback, Portrait of Mariano Goya, the Artist’s Grandson, Portrait of Mariano Goya, the Artist's Grandson, Portrait of Mariano Goya, Our Lady of the Pillar, Adoration of the Name of God, Regina Martyrum
Inspirert av		Francisco Bayeu, Rembrandt, Diego Velázquez
Inspirerte		Édouard Manet
Signatur
Francisco Goya på Commons

Francisco José de Goya y Lucientes (født 30. mars 1746, død 16. april 1828), av mange kalt «den moderne kunstens far», var en spansk maler og grafiker. Han var mesteparten av livet tilknyttet hoffet i Madrid, og arbeidet for kongene Karl IV og Ferdinand VII.

Goya var en fremragende portrettmaler i tradisjonen fra Velázquez og Rembrandt, og han hadde stor påvirkning på senere kunstnere som Édouard Manet. Goyas arbeider er preget av en personlig stil og en sterk sosial samvittighet. Han produserte historiske og samfunnsdokumentariske komposisjoner, og karikaturer av hverdagsliv og eventyrscener. Blant hans sterkeste og mest kjente arbeider er en serie bilder som fremstiller krigens grusomhet og lidelser.

Mens andre kunstnere foretrakk å arbeide i sine atelier først og fremst, var Goya mer opptatt av å gå ut på gatene og landeveien for å finne folkesjelen, og følge med i samtiden.^[10] Goya var ikke politisk korrekt, og fikk mange fiender – både politisk og personlig – for sin oppriktighet og evnen til å se under overflaten.

Goya ble gradvis døv fra 1792. Mot slutten av livet levde han en innesluttet tilværelse, og produserte skremmende og gåtefulle bilder som omhandlet galskap og tilværelsens skyggesider. Hans malerier fra denne perioden kalles Pinturas negras og sies å foregripe den senere ekspresjonistiske kunsten.

Goya tilbragte de siste årene av sitt liv i selvpålagt politisk eksil i Bordeaux i Frankrike.^{[trenger referanse]}

Som 13-åring begynte Goya å studere maleryrket.^[11]

Goya ble født 30. mars i 1746 i landsbyen Fuendetodos i Spania, i provinsen Aragón hvor hans mors familie – som tilhørte landadelen – stammet fra. Han var sønn av José Benito de Goya y Franque og Gracia de Lucientes y Salvador.^{[12] [13]}

Goya tilbragte mesteparten av sin barndom i Fuendetodos, hvor faren var gullsmed og jobbet med å forgylle gjenstander av tre og metall. Til tross for at de levde i fattige kår, var det blant landadelen^[14] en forakt for kroppslig arbeid uansett hvor fattige de var. Goyas familie levde antagelig i fattige kår.^[12][15] I 1749 kjøpte familien et hus i byen Zaragoza hvor de senere flyttet.

På skolen «Escuelas Pias» i Zaragoza ble Goya kjent med klassekameraten Martin Zapater, som forble hans beste venn gjennom hele livet.

Som 13-åring – senere enn det som på den tiden var vanlig – begynte Goya i lære hos mesteren José Luzán (1710–1785).^[12] Luzán, som var en svært etterspurt kirkemaler, hadde tilegnet seg senbarokkens moderne stil på reiser til Napoli i Italia i sin ungdom. Og denne lærte han videre til sine elever ved å la dem tålmodig kopiere de store mesteres verker. Det var viktigere å lære håndverket enn det å utvikle sin egen stil.^[16]

I løpet av sin fire år lange læretid, ble han også kjent med sin konkurrent Ramón Bayeu, og hans bror Francisco Bayeu, som han senere skulle omtale som sin læremester og forbilde. Deres korrespondanse fra 1770-tallet til 1790-tallet er en verdifull kilde til Goyas tidlige karriere blant hoffet i hovedstaden Madrid.

Bayeu dro til Madrid i 1762 for å assistere Anton Raphael Mengs – en tysk maler – med å dekorere det kongelige slott. Noen år senere avanserte Bayeu til hoffmaler. Mens Goya derimot slet med å lykkes. I 1763 og 1766 reiste Goya til Madrid for å delta i konkurransen ved kunstakademiet som ble arrangert hvert tredje år og hvor førsteprisen var en stipendium, men han fikk ingen stemmer og arbeidene hans ble refusert. Goya hadde håpet på å vinne stipendet slik at han kunne dra til Roma i Italia for videre studier. Uten akademisk anerkjennelse, var en karriere som kunstner utenkelig den gang.^[17][18]

Etter to mislykkede forsøk på å oppnå støtte – for å gjennomføre den dengang «obligatoriske» studieturen som besto i å studere de gamle italienske mestere – ga Goya opp og dro til Italia for sine egne oppsparte midler.^[18] Goya var blant annet innom byene Roma, Venezia, Bologna på sin reise, og læringen besto først og fremst i å studere originalverkene og penselstrøkene til Michelangelo, Rubens, Raphael, Guido Reni, Veronese og andre store mestere på nært hold, samt å kopiere disse. Reproduksjoner var nemlig ikke bedre enn den som hadde malt det og ville derfor aldri kunne gi et fullstendig inntrykk av originalbildet.
I Italia tjente Goya til livets opphold ved å påta seg maleroppdrag. Han knyttet også verdifulle kontakter med andre malere og lærte seg fresko-teknikker. I Prado-museet i Madrid er skissebøkene fra denne turen bevart, og gir oss derfor et godt innblikk i hva Goya foretok seg på sin studiereise.

i 1771 lyktes det ham å vinne akademisk anerkjennelse med bildet «Hannibal beskuer Italia fra Alpene for første gang» som han sendte til akademiet i Parma i Italia. Det var tidstypisk for perioden, med historiske malerier med fengslende temaer. Goya fikk ros for sine lette penselstrøk og figurenes uttrykksfullhet, men han fikk bare andreplass. Mens Goya var i Italia, fikk han brev om at hans far hadde blitt syk.^[19]

Mot slutten av 1771 vendte Goya tilbake til Spania, hvor han nå etter sin vellykkede Italia-tur fikk maleroppdrag fra innflytelsesrike borgere. Hans første oppdrag var å male et av hvelvene i katedralen Nuestra Señore del Pilar i Zaragoza. Han ble bedt om å lage et utkast til dekorasjonen, som først skulle godkjennes av det kongelige akademiet i Madrid, men Goyas utkast vakte så stor begeistring at han fikk sette i gang umiddelbart uten akademiets godkjennelse. Godt hjulpet av en assistent til å «rive fargene» for seg, gikk Goya straks i gang med å arbeide på fresken. Det skulle nå vise seg at hans studietur til Italia ikke var bortkastet. Freskens friske farger, utforming og velbalanserte komposisjon hadde store likhetstrekk med senbarokkens italienske takmalerier. Goya fikk snart et rykte som maler av religiøse fresker og oppdragene lot ikke vente på seg fra kirkene i Zaragoza og omegn. I en alder av 27 år tjente Goya nesten like mye som sin tidligere lærer Luzán.

Goya giftet seg med Bayeus søster Josefa, 25. juli 1773, noe som skulle vise seg å være svært heldig for hans videre karriere. De fikk sitt første barn 29. august 1774.^[17]
Senere i 1774 ble han kalt til Madrid av Mengs (muligens under innflytelse av sin svoger, Francisco Bayeu) for å lage gobelin-mønstre (gobeliner er veggtepper) til den kongelige gobelinfabrikken, med jaktmotiver og hverdagsscener. I løpet av en fem års periode laget han hele 42 mønstre. Den unge kronprinsen som senere ble Karl IV av Bourbon og hans kone Maria Luisa av Parma ble veldig begeistret for hans arbeider. På det kongelige slottet ble Goya oppmerksom på maleriene av Diego Velázquez – som var en stor spansk kunstner fra den spanske barokken – noe som skulle komme til å få betydelig innvirkning på Goyas senere malerstil.

I 1780 kvalifiserte han seg til en plass på San Fernando-akademiet (kunstskolen) i Madrid med maleriet «Kristus på korset» som var tydelig inspirert av Mengs og Velázquez. Goya hadde anstrengt seg til det ytterste for å få til de glatte penselstrøkene, som var idealet den gangen. Dette var den første og eneste gangen han produserte et maleri med «glatte» og upersonlige karakterer.^[19]

I 1783 ble Goya engasjert av greven av Floridablanca, kong Karl IIIs første minister, til å male et portrett. Her ble han kjent med kronprins Don Luis, greve av Chinchon og tilbragte to somre med å male portretter av prinsen og hans familie. Snart ble Goya en av de mest etterspurte portrettmalerne i Madrid, særlig blant adelen. I løpet av 1780-tallet ble bekjentskapskretsen utvidet til å omfatte hertugen og hertuginnen av Osuna, som han også malte.^[13][20]

Han har også portrettert Manuel Godoy, den mektigste mannen nest etter kongen av Spania på den tiden. I 1794 malte han en liten skisse av ham mens han red på en hest. Det skal også ha vært Manuel Godoy som bestilte de skandaleomsuste verkene «Den nakne maja» og «Den påkledte maja».

Men Goyas malerier av kongelige og adelige var også kontroversielle, da Goya skal ha manglet den nødvendige respekten for disse høytstående personer, og de ofte følte seg parodiert eller karikert i Goyas mer eller mindre avslørende malerier.^[21]

I Goyas malerier, ble den pompøse prakten disse sto for, nærmest latterliggjort. Den siste kongen Goya jobbet for – kong Ferdinand VII av Spania – skal ha uttalt at Goya fortjente å havne i galgen for sine malerier, men fordi ingen malte så bra som Goya, fikk han allikevel fortsette i jobben sin som hoffmaler.^[22]

Et sted mellom høsten 1792 og våren 1793 ble Goya alvorlig syk,^[23] og hadde en fysisk og mental krise som forandret ham permanent^[24]. Og Goya ble også – av uvisse grunner – døv^[25], og han ble tilbaketrukken og innadvendt. Dette ledet ham til å påbegynne en serie med eksperimentelle malerier – både tegninger og litografier, som ble publisert med tittelen «Caprichos» – ble gjort parallelt med hans offisielle oppdrag for kongen og hans religiøse bilder.

Franske styrker invaderte Spania i 1808, og det ble starten på krigen som senere ble kjent som den spanske selvstendighetskrigen som varte fra 1808 til 1814. Broren til Napoleon Bonaparte – som het Joseph Bonaparte – ble da innsatt som konge av Spania som Josef I av Spania. Mens krigen pågikk, fikk hoffmaleren Goya nå maleroppdrag for franskmennene, da spanjolene hadde «viktigere» ting å ta seg av, slik som motstand og forsvar. Senere da krigen var over i 1814, ba Goya de spanske myndigheter om tillatelse til å skildre krigens redsler, samt spanias ærerike forsvar av sitt fedreland – for å vinne tilbake tilliten fra spanjolene – og fikk ja; og slik ble serien Henrettelsene 3. mai 1808 til.^[26]

I 1819 kjøpte Goya et landsted utenfor Madrid som raskt fikk navnet Quinta del Sordo, «den døve manns hus», hvor han kunne trekke seg tilbake da han hadde fått en del fiender, både politiske og personlige.^[27] Dermed påbegynte han den serien som senere skulle bli kjent som Pinturas Negras – eller «Dystre bilder» – en serie malt med teknikken olje på murpuss, malt direkte på veggen i sitt landsted Quinta del Sordo.^[28]

Blant Goyas mest kjente verker finner vi blant annet seriene Den nakne maja/Den påkledte maja, Henrettelsene 3. mai 1808, Pinturas negras og Disparates (1824)

Den nakne maja og den påkledde maja ble malt i perioden 1799 til 1803.^[29] Disse skandaleomsuste maleriene – som viser den samme kvinnen i nøyaktig samme positur, men både i naken og påkledd versjon – blir ofte antatt å forestille hertuginnen av Alba, som Goya tidligere hadde malt flere portretter av. Men mer sannsynlig er det at det ble brukt en såkalt maja, altså en modell, en kvinne av «lavere stand» som «viste frem» kroppen sin for penger.^[30] Maleriene var bestillingsverker, sannsynligvis på bestilling av Manuel Godoy til privat bruk, men var allikevel skandaleomsuste. For uansett om de skulle være private eller ikke, var avbildninger av nakne menneskekropper strengt forbudt av den spanske kirken, og ansett som usømmelig.^[30] Den påkledde maja skal derfor ha blitt malt litt senere for å dekke over det første maleriet.

På begynnelsen av 1800-tallet begynte den franske keiseren Napoleon å røre på seg i Frankrike, og han fikk etterhvert for seg at han måtte befri spanjolene fra den spanske kirkens omfattende makt. Den andre mai 1808 ble det oppstandelse i Madrid da franskmennene kom, og den påfølgende dag ble en rekke fremstående spanske personer henrettet.

Spanjolene klarte etterhvert å jage ut franskmennene, som var tallmessig underlegne. Og da krigen omsider var slutt – omkring 1814 – forespurte Goya de spanske myndighetene om tillatelse til å male de «heroiske hendelsene under vår ærerike motstand mot Europas tyranner»,^[26] og da han fikk ja, ble denne serien til, som skildret alle krigens redsler. Goya håpet å vinne tilbake tilliten fra Spanias myndigheter, etter at han flere ganger hadde tråkket dem på tærne med sin samfunnkritikk.^[26][31]

Pinturas negras – som kan oversettes med «Svarte malerier», men på norsk best kjent som «Dystre bilder» ^[28] – var tittelen på en serie på fjorten malerier som Goya malte mellom 1819 og 1823 med teknikken olje på murpuss, malt på veggen i sitt landsted Quinta del Sordo.^[28] Disse bildene blir på grunn av sin modernitet og det kraftfulle uttrykket, regnet blant Goyas største verker. Noen av arbeidene viser tegn på sterk abstraksjon og ble på en måte en inspirasjonskilde for ekspresjonismen og avantgardemaleriene på 1900-tallet.^{[32] [33]}

Veggmaleriene ble heldigvis bevart da de i tidsrommet mellom 1874 og 1878 ble overført til lerret og befinner seg nå i Prado-museet i Madrid. Det var ikke Goya selv som fant på tittelen Pinturas negras; denne serien ble først navngitt i 1828 av Antonio Brugada som ledet auksjonen som ble avholdt etter Goyas død. Det hadde til da vært ulike forslag til tittel på denne serien. Eksistensen av disse maleriene var lite kjent inntil kunstkritiker Charles Yriarte senere beskrev dem ^[34]. Overføringen til lerret ble utført av Salvador Martinez Cubells på anmodning fra Baron Émile d'Erlanger ^[35] – noe som skal ha medført en betydelig kvalitetsforringelse – for å kunne utstilles på verdensutstillingen i Paris i Frankrike i 1878 med tanke på salg. Men heldigvis, må man vel kunne si, fantes det ingen kjøpere og verkene ble derfor donert til den spanske staten som i sin tur leverte dem til Prado-museet i 1881.^[36]

Disparates – som på norsk betyr noe sånt som «nonsens og absurditeter» ^[37] – er en serie gåtefulle raderinger som ikke ble publisert før i 1864, lenge etter Goyas død. Tittelen på raderingene ble gitt fordi flere av bildene har ordet Disparate i inskripsjonen.

• 
  Den nakne maja 1799–1800
• 
  Den påkledte maja 1800–1803
• 
  Goyas gruppeportrett av den spanske kongefamilien fra 1801 brøt med tidligere idealiserende tradisjoner.
• 
  Den 3. mai 1808: Henrettelse i Madrid.
• 
  Saturn eter sine sønner 1820–1823.
• 
  Oldinger spiser suppe
• 
  En fin læremester! (Capricho nr. 68) 1797–1798
• 
  Selvportrett, 1773 (privat eie).
• 
  Selvportrett, 1783 (Muset i Agen, Frankrike).
• 
  Selvportrett, 1800.

• Barn leker soldater (Muchachos jugando a soldados) (1779)
• The Lamp of the Devil (1797-1798)
• Doña Isabel de Porcel (1805)
• Portrait of the Duke of Wellington (1812–14)

• Elke Linda Buchholz (2001). Francisco de Goya. Köln: Könemann. ISBN 3-8290-5635-4. 
• Hjalmar Helgesen og Nic. Stang, red. (1952). Skattekista. 2. Oslo: Johan Gründt Tanum. 

• (en) Francisco de Goya y Lucientes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Francisco de Goya – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Verk av Francisco de Goya på nasjonalmuseet.no
• Om Goya på Artchive Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine.
• Biografi og bilder
• Artikkel om Goyas sene arbeider
• Han malte uten nåde