Politimyndighet

Politimyndighet er et begrep som vanligvis benyttes om den myndighet den enkelte polititjenesteperson har til å gjennomføre myndighetsbeslutninger ved bruk av makt.^[1] I en rettsstat er utgangspunktet at staten har enerett til å utøve politimyndighet, gjerne omtalt som statens politimonopol eller maktmonopol.

Politimyndighet utøves i enkelte tilfeller av personell med tildelt begrenset politimyndighet. Personene er enten ansatt i politiet og utfører oppgaver innenfor det som omtales som den direkte polititjeneste, eller har en stilling eller oppdrag utenfor politiet som omfatter arbeidsoppgaver som verner offentlige interesser.

De største gruppene med begrenset politimyndighet i politiet er arrestforvarere^[2], grensekontrollører og transportledsagere. Videre omfatter gruppen ulike spesialister som arbeider med kriminalitetsbekjempelse (etterforskning og etterretning) eller utfører ulike støttefunksjoner til spesialavdelinger i politiet.

Et betydelig antall personer med ansettelse eller oppdrag utenfor politiet tildeles også begrenset politimyndighet. Eksempler på dette er naturoppsynspersonell^[3], transportører i Kriminalomsorgen, grenseoppsynspersonell ved den den norsk-russiske grensen (Jegerbataljonen GSV), personell i Kystvakten^[4], og personell i Forsvaret som benyttes i konkrete bistandsoppdrag for politiet.^[5] Det kan også gis begrenset politimyndighet til militært personell som utfører styrkebeskyttelse.^[6]

Offiserer, befal, militærpoliti (MP) og militære vakter har politimyndighet overfor alle som er på militært område eller i umiddelbar nærhet av det. Militært område omfatter også militært fartøy eller transportmiddel.^[7][8]

I Forsvaret er det militærpolitikompaniet som utdanner MP-soldater.