Boiere

Boiere (latin flertall: Boii, entall: Boius; gresk: Βοιοι) var en gallisk stamme i sen jernalder, dokumentert ved ulike tider i Gallia Cisalpina (latin: «Gallia på denne siden av Alpene», det vil si nordlige Italia), Pannonia (Ungarn og landets vestlige naboer), deler av Bayern, i og rundt Böhmen (som boierne har gitt navn til i de fleste språk; bestående av det meste av dagens Tsjekkia), og Gallia Narbonensis (latin for «Gallia i Narbonne», det vil si sørlige Frankrike). I tillegg er det arkeologiske bevis som indikerer at på 100-tallet f.Kr. ekspanderte gallerne fra Böhmen gjennom Kłodzkodalen (sør i Polen) og inn i Schlesien, i dag deler av Polen og Tsjekkia.^[1]

De dukket første gang opp i historien i forbindelse mellom den galliske invasjon i nordlige Italia i 390 f.Kr. da de gjorde den etruskiske byen Felsina til sin hovedby Bononia (dagens Bologna). Etter en rekke kriger ble de avgjørende beseiret av romerne i slaget ved Mutina i 193 f.Kr.^[2] og deres område ble en del av den romersk provinsen Gallia Cisalpina. I henhold til Strabon, som skrev to århundrer etter hendelsene, framfor å bli ødelagt av romerne slik som deres keltiske naboer:

«Boierne ble bare drevet ut av de regionene de bodde i; etter å ha migrert til regionene rundt Ister, bodde de sammen med tauriskere, og drev krig mot dakerne inntil de ble gikk under, stamme og alt — og således forlot de deres land, som var en del av Illyria, til deres naboer som beitemarker for sauer.^[3]

Rundt 60 f.Kr. ble en gruppe boiere med på helvetikernes skjebnesvangre forsøk på å erobre land i vestlige Gallia og ble beseiret av Julius Cæsar, sammen med deres allierte i slaget ved Bibracte. Cæsar bosatte levningene av denne gruppen i Gorgobina^[4] fra hvor de sendte to tusen mann for å støtte Vercingetorix i slaget ved Alesia seks år senere. De østlige boierne ved Donau ble lagt inn under Romerriket i 8 e.Kr.

• Rankin, David (1996): Celts and the classical world, 2. utg., London og New York: Routledge. ISBN 978-0-415-15090-3.