Argentinas historie

Området som nå utgjør Argentina var relativt tynt befolket frem til det ble kolonisert. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist spor etter mennesker i Patagonia som kan dateres helt tilbake til 11 000 f.kr. På den tiden da spanjolene koloniserte landet bodde urbefolkningsgruppen Diaguita nordvest i dagens Argentina, på grensen til det ekspanderende Inka-riket. Guaraní-indianerne bodde lengre øst.

Den spanske oppdageren Juan Díaz de Solís besøkte det som nå er Argentina i 1516. Spania etablerte en permanent koloni ved Buenos Aires i 1580. De første bosetterne kom imidlertid via Peru. Spania integrerte Argentina tettere inn i sitt kolonirike ved å etablere Visekongedømmet Río de la Plata i 1776. Dette førte også til at Buenos Aires ble en viktig havneby. Det spanske koloniherredømmet fortsatte frem til juli 1816, da landet erklærte seg selvstendig under den argentinske uavhengighetskrigen. Landet var da relativt tynt befolket.

Helt frem til andre verdenskrig opplevde landet interne motsetninger. Disse motsetningen var til dels mellom konservative og liberale politikere, og til dels mellom politikere og militære. I perioden 1946–55 var Juan Perón president. Han kom tilbake i denne posisjonen i 1973 men døde året etter, og ble da etterfulgt av sin tredje kone Isabel Perón som ble styrtet av militærjuntaen i 1976. Dette militærdiktaturet ble kraftig svekket etter nederlaget i Falklandskrigen i 1982. Etter valget i 1983 har Argentina vært et demokrati. Landet opplevde en økonomisk kollaps i 2001. I 2003 ble Néstor Kirchner valgt som president og landet har opplevd en jevn økonomisk vekst i hans presidentperiode.

Juan Domingo Perón vant valget den 24. februar 1946 med et forsprang på mer enn ti prosent av velgerne. Han fikk 53.71 % av stemmene, mens utfordreren José Tamborini fikk 43.65 %. Sammen med sin kone Eva Perón («Evita»), dominerte han det politiske liv frem til 1955.^[1] Deler av peronistisk politikk bestod av nasjonalisering av viktige næringer og utvidelsen av importsubstitusjon til å omfatte konsumvareindustrien. Perón presset gjennom en grunnlovsendring i 1949 som tillot ham en ny presidentperiode.

Hans regjeringstid kan beskrives som en blanding av demokrati og diktatur; andre politiske partier var tillatte, og det var frie valg, men media og fagbevegelsen var under kontroll av Perón og hans populistiske og nasjonalistiske parti Partido Justicialista. Perón etablerte sensur ved å stenge ned 110 publikasjoner mellom 1943 og 1946.^[2] Mange opposisjonelle ble fengslet og noen av dem ble utsatt for tortur.^[3]

Under Perón's styre økte antallet fagorganiserte dramatisk; det samme gjorde mengden av statlige programmer.^[4] På samme måte som tilfellet var i samtidens fascistiske diktaturer, var personkult og nasjonalistisk propaganda viktige pilarer i Peróns styre. Han kvittet seg med mange viktige og kapable rådgivere som var uenige med hans politikk, mens andre ble igjen på grunn av personlig lojalitet.

Spesielt i hans første presidentperiode opplevde Argentina en industrialisering av store deler av det tidligere landbrukspregede landet og en påfølgende økonomisk storhetstid med et nivå av velstand som aldri ble nådd igjen senere. Argentina profitterte på den høye etterspørselen i et krigsskadd Europa. Fra denne tiden stammer Peróns uttalelse om at fem europeiske familier overlever av det som en argentinsk familie kaster i søpla. Frem til 1950-tallet var Argentina langt mer velstående enn de europeiske landene som led av verdenskrigens etterdønninger. Sosiale reformer som 8-timers arbeidsdag skaffet Perón støtte blant den brede massen av befolkningen.

Peróns regjering fulgte en isolasjonistisk utenrikspolitikk og prøvde å redusere den politiske og økonomiske avhengigheten av andre nasjoner. Perón ekspanderte den statlige pengebruken. Hans politikk ledet til en ruinerende inflasjon. Den argentinske peso tapte omkring 70% av sin verdi fra tidlig i 1948 til tidlig i 1950; inflasjonen nådde 50% i 1951.^[5]

De konservative hadde liten tiltro til Perón, og i hans andre presidentperiode (fra 1951) laget de planene for en voldelig omveltning. Det dukket etter hvert opp en opposisjonsbevegelse som hadde bred støtte, og som bestod av konservative, liberale og nasjonalister. Denne opposisjonen samlet også støtte hos de gamle oligarkene av grunneiere, og senere også hos den katolske kirke. Økende økonomiske problemer førte også til at denne opposisjonsbevegelsen ble støttet av deler av middelklassen og industriherrene, men arbeiderklassen forble lojal mot Perón.

Perón er kontroversiell i dag hovedsakelig på grunn av sin sympati for nasjonalsosialismens ideologi. Han beundret Mussolini og uttrykte seg ekstremt antisemittisk. Under andre verdenskrig samarbeidet han med regjeringer som hindret europeiske jøder i å flykte fra holocaust til Argentina. Likevel var Argentina det viktigste tilfluktsstedet i Sør-Amerika, ofte gjennom ulovlig innvandring. Ifølge estimater måtte omtrent halvparten av de 45 000 europeiske jødiske immigrantene som ankom som flyktninger, komme inn i Argentina ulovlig.^[6]

Etter maktovertakelsen i 1946 ble jødisk innvandring hemmet, og Perón støttet bølgen av flyktninger fra nazistiske krigsforbrytere og nazistiske samarbeidspartnere fra hele Europa, som dermed unnslapp rettsforfølgelse. Nazistiske krigsforbrytere som Adolf Eichmann, Josef Mengele og Walter Rauff, fant ly i Argentina etter 1945, ofte med hjelp fra fascistiske medsammensvorne i den katolske kirke i Italia. Krigsforbryterne spilte i Peróns verden en viktig rolle, spesielt for militærindustrien, og hadde innflytelse på utlendingskontoret via Santiago Peralta.^[7][8]

Etter uavhengighetskrigene i det 18. og det 19. århundre, hadde mange tysktalende folk utvandret til de nye «hvite nasjonene» USA, Brasil, Argentina, Chile og Uruguay. I de sørlige landene i Sør-Amerika hadde forestillingene om «sivilisasjon og barbari» utviklet seg i økende grad etter 1850 og innvandringen av européere ble sett på som fremtiden til «latinoer» som en «hvit rase». For mange tysktalende immigranter ble reorganiseringen av Europa etter første verdenskrig et spørsmål om å hevne seg på vegne av sine tyske røtter, og tysktalende argentinere ble engasjert i en politisk debatt om Heimat (hjemland) og Deutschtum («tyskhet») som var svært innflytelsesrik på nykommere.^[9]

ODESSA var et undergrunnsnettverk av SS-offiserer. Jo flere naziforbrytere som flyktet, desto mer presset dette nettverket myndighetene i Argentina til å gjøre noe og det ble gode kontakter mellom Argentina og Tyskland i 1944.^[9]

Det sterke økonomiske oppsvinget fikk Perón til å etablere Argentina som det andre hegemoniet på den sørlige halvkule. Den politiske uavhengigheten av og motstanden mot USAs imperialisme ble «den tredje søylen» i peronismen. Landet investerte i våpenindustrien og begynte oppkjøp av militært utstyr fra Storbritannia og Canada. Perón prøvde også å tilnærme seg fascisten Francisco Franco som en fremtidig alliert. Målet var å etablere Confederación de Pueblos Hispánicos, men planen feilet i 1949/50.^[9]

Peróns «tredje søyle» fremmet innvandring per se, og industrialisering og fremskritt ble sett på som en fundamental base for det sosiale samhold. Det ble lagt vekt på «rasemessige forbedringer» ved å blande befolkningen med européiske innvandrere. Den klassiske jordbruker skulle ledes av teknikere og ingeniører for å utvikle seg til den nye homo argentinensis.^[9]

• U.S. State Department Background Note: Argentina