Flom

Flom (av norrønt: flaumr) oppstår når vannføringen i innsjøer og/eller elver går utover det normale. Dette fører til at vannet flommer ut over landmasser som ellers er tørre. Flom oppstår normalt i forbindelse med snøsmelting (smelteflom) eller langvarig eller særdeles kraftig regn (regnflom) – ofte begge deler. Flom er en form for oversvømmelse^[1], som også brukes om f.eks. stormflo, brudd i en demning eller en tsunami.

Ordet «flom» kan spores tilbake til norrønt flaumr. Formen kan ha oppstått fra det germanske uttrykket flauma, men det eksisterer ingen skriftlige kilder som kan dokumentere dette.^[2] Etymologisk er «flom» i slekt med engelsk flood (jfr. «Storfloden» om en storflom i Glomma på 1600-tallet), men har endret betydning: Flood betegner både «flom» og annen oversvømmelse. Trolig finnes et grunnord, flu = «flyte», med m-suffiks som i latin flumen = «elv»,^[3] også tysk Fluss = «elv», spansk flujo = «høyvann».^[4]

Flom kan defineres etter:

• Vannføring, som regel målt i m³/s, eller i forhold til vassdragets middelvannføring.
• Spesifikk vannføring, vannføring pr. km² nedbørfelt.
• Vannstanden. Noen steder (som ved Fetsund Lenser og Losna) finnes flommerker som viser hvor høyt vannet nådde ved tidligere flommer. På den måten har en også kunnet beregne vannføringen ved disse flommene.^[5]
• Statistisk gjentaksintervall.

En middelflom (normal flom) defineres som gjennomsnittet av høyeste døgnmiddelvannføring hvert år i en hel årrekke. Enkelte år kan flommen bli større enn middelflommen. Slike flommer deles inn statistisk gjennom en risikovurdering, basert på risikoen for gjentak (gjentaksintervallet).

En 100-årsflom har således statistisk sett 1 % sannsynlighet for å opptre årlig, mens en 10-årsflom har 10 % sannsynlighet osv. Om en 100-årsflom opptrer et år, så er det altså fortsatt 1 % sannsynlighet for at det vil skje igjen samme sted neste år. Alt dette forutsetter ellers like forhold fra år til år. Økende nedbørmengder, avskoging og utbygging i nedbørfeltet osv. kan føre til økt hyppighet av det en tidligere regnet som f.eks. 100-årsflom. I tillegg kan sannsynligheten være større enn 1 % for at en 100-årsflom forekommer lokalt et eller annet sted i et vassdrag.

I forbindelse med endringer i rutinene for flomvarsling fra NVE,^[6] er det definert kriterier for henholdsvis flom, storflom og ekstremflom:

• Flom: Vannføring i nivå mellom middelflom og 10-årsflom
• Storflom: Vannføring mellom 10-årsflom og 100-årsflom
• Ekstremflom: Vannføring større enn 100-årsflom

I Norge er det eldste flomnivået vist på flomsteiner i 1670 i Glomma ved Elverum. NVEs flomdatabase går tilbake til 1827. Islandske kilder nevner en flom i Gaula i 1345. I det norske Riksarkivet ligger nedtegnelser ment for kongen.

Danmark-Norge fikk et system for å registrere flom allerede i 1603. Etter en storflom ble det gjort undersøkelser av flomskadene på gårdene. En gruppe med lokale bønder ledet av en embetsmann gikk da rundt og kartla i detalj hvor mye produksjonen på gårdene gikk ned etter flommen. Ut fra det ga de en anbefaling til kongen i København, og bøndene fikk redusert skatt etterpå.

I 1930-årene ble Norge rammet av like store flommer som de som er inntruffet i senere tid. Andre perioder har vært flomfattige. Aller mest flom i Europa var det mellom 1750 og 1800.

Før inntraff flom oftest i kalde perioder, nå er det omvendt. Nåtidens flomrike perioder er 1,4 grader varmere enn flomfattige perioder.^[7]

I land med snødekke om vinteren er det vanlig med vårflom (smelteflom) når snøsmeltingen begynner. Typiske vårflommer varer gjerne i to til tre uker^{[trenger referanse]}. Regn under snøsmeltingen vil øke flommen. I Norge har noen av de største flommene vært slike kombinasjonsflommer, for eksempel den såkalte Vesleofsen (av. norr. ofsi som betyr overdrivelse, overveldende mengde, uvær, storm.) i 1995 og Storofsen i 1789.

Det er vanlig med vårflommer over hele Norge, men tidspunktet varierer mye. Det påvirkes både av hvorvidt våren er tidlig eller sen, og nedbørfeltets lokale og regionale klima. De store elvene på Østlandet har lang reaksjonstid på grunn av store og trege nedbørfelt, med arealet fordelt på et stort høydeintervall. I Gudbrandsdalslågen kommer som regel flomtoppen fra de nordlige og østlige deler av vassdragene i begynnelsen av juni, mens Ottaflommen gjerne kommer ved St.Hans-tider.^[8]

Høst- og vinterflommer kan oppstå når store varme- og vanndampmengder kommer inn over land, med påfølgende nedbør i form av regn, som kan bidra til rask smelting av isbreer og snø. Ytre deler av Vestlandet har ofte brå flommer på senhøsten og om vinteren, særlig når store snøfall etterfølges av regn og så kraftig mildvær at en får regn og snøsmelting også i høyden.

Jøkullaup (av isl. jökulhlaup) er en spesiell type flom som inntreffer ved uttapping av bredemte sjøer. Fenomenet oppstår når bredemningen smelter eller gir etter for vannmassene. Årsaken kan være vulkansk virksomhet. Et kraftig jøkullaup fant sted i 1996 etter uttapping av Grímsvötn under Vatnajökull på Island.

Flom kan gjøre stor skade, men også være nyttig når den tilfører vann og næringsstoffer til ellers uttørkede områder, slik tilfellet har vært opp gjennom historien i Nildalen. Skadeflommer kan forhindres eller begrenses gjennom regulering av vassdragene, for eksempel ved å bygge diker og demninger. Man kan dessuten påvirke vannbanen gjennom hogst og drenering.

I naturlige vassdrag vil det normalt forekomme oversvømmelser med et gjentaksintervall på to til ti år, dersom det ikke er gjort forebyggende tiltak. Når gjentaksintervallet beregnes fra 50 til 100 år, vil skadene kunne bli betydelige. Flommer med et gjentaksintervall i størrelseorden 500 år eller mer er katastrofeflommer som blir husket i generasjoner.

Som en hovedregel er det regn som skaper flom, og da særlig høye intensiteter med varigheter som tilsvarer konsentrasjonstiden til vassdraget. Når skadeflommer oppstår, er det stort sett forårsaket av regn eller en kombinasjon av regn og snøsmelting. Et unntak fra denne regelen er Finnmarksvidda, der høydeforskjellene små. En varmeperiode kan da gi intens snøsmelting over store områder samtidig. De største flommene oppstår som regel når nedbør kombineres med andre ugunstige forhold, som snøsmelting, mettet mark på grunn av tidligere nedbør, eller nedbør i form av regn på frossen mark.

Ulike land kan ha ulike rutiner for flomvarsling. I Norge er det Flomvarslingen til Hydrologisk avdeling i NVE som varsler flom når vannføring går over midlere årsflom - altså middelverdien av største vannføring hvert år. Et nivå som i gjennomsnitt overskrides hvert andre til tredje år.

Katastrofeflommen i Kina i 1931 er trolig den verste i manns minne. Dødstallene har ikke latt seg verifisere. Kinesiske myndigheter hever at antallet død var cirka 145 000, mens vestlige kilder anslår at mellom 3,7 og 4 millioner mennesker døde.^[9][10]

Listen med norske storflommer er ikke komplett,^[11]:

• Gammelofsen, en ekstremflom som rammet Gudbrandsdalen for omkring 2100-2200 år siden.
• Merovingerofsen, en ekstremflom som rammet Gudbrandsdalen mellom 600 og 800 e.Kr., mest sannsynlig tidlig i perioden.
• 1340-tallet: Digerofsen – ekstremflom som blant annet rammet Vågåmo.
• Storeflaumen i 1743 – «Vestlandets storofse», rammet 3.-11. desember mye av landsdelen fra Ryfylke i sør til nord for Tingvollfjorden i nord. Skyldtes en kombinasjon av kraftig regn og omslag til mildvær og førte også til isgang i Ottavassdraget.
• 1789: Storofsen – ekstremflom (500-årsflom) på Østlandet i juli 1789; også storflom i deler av Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Agder. Flommen var på sitt verste 22.–23. juli. Den utgjorde et slags «klimatisk klimaks» under «Den lille istida» på 1600–1700-tallet. 61–80 omkomne, flest i Gudbrandsdalen og sidedaler.
• 1860: Storflaumen i 1860 – ekstremflom på Østlandet, Sørlandet og Nordvestlandet. Tolv omkomne.
• 1927: Ekstremflom i Drammenselva, Skienselva og på Sørlandet. Seks omkomne. Storflom i bl.a. Glomma og Gudbrandsdalslågen.
• 1938: Storflåmen – Gudbrandsdalen og sidedaler på vestsiden 31. august-4. september. Visstnok ingen omkomne.
• 1967: 100-årsflom på Østlandet i mai og juni; største siden 1860 mange steder.
• 1995: Vesleofsen– ekstremflom (200–300-årsflom) på Østlandet, spesielt i Glommavassdraget. Én person omkom.
• 2006: Flommen i Nord-Trøndelag 2006. Én person omkom.
• 2014: Flom på Vestlandet (200-årsflom), med store skader i blant annet Opo-, Vosso- og Flåmsvassdraget.
• 2023: Flom på Østlandet etter ekstremværet Hans. Ingen omkomne. Flere tusen evakuert. Noen steder, f.eks. Hønefoss, er flommen blitt omtalt som en 500-årsflom.^[12] Flere veier og jernbaner stengt. Broer kollapset, og flere hus ble ødelagt. Over 7000 mottatte skademeldinger, og estimerte skader for minst 1,6 milliarder kroner^[13].

Noen flommer har også rammet andre vassdrag og områder enn dem som er nevnt her. Gamle storflommer kan spores ved datering av flom- og skredavsetninger. Deler av Gudbrandsdalen er særlig grundig gjennomsøkt (ofsearkelologi) ved bygging av ny motorvei gjennom dalen.^[14] I tillegg har dalen, og særlig de bratte sidedalene, vært spesielt utsatt for flomkatastrofer, med påfølgende skred.

• Flomløp
• Påregnelig maksimal flom
• Syndflod

• Norges vassdrag- og energidirektorat