Sogdia
Sogdia eller Sogdiana (gammelpersisk: Suguda-) var en sivilisasjon av iransk folk og et land/provins av akamenide-dynastiets Perserriket. Landet var listet i Behistuninnskriftene til Dareios den store som «de gode land og riker» som den vise guden Ahura Mazda hadde skapt. Denne regionen er listet rett etter Airyanem Vaejah, «hjemlandet til arierne», det vil si iranerne, i zoroastrismens bok Videvdad, noe som indikerer betydningen til denne regionen i oldtiden.[1] Landet Sogdia omfattet til tider områdene rundt Samarkand, Bukhara, Kodzjent, Pendzjikent og Shahrisabz i dagens Tadsjikistan og Usbekistan.
Fellesbetegnelsen Sogdia omfatter en rekke landområder som aldri var politisk forent. De var sentrert rundt den fremste byen Samarkand og lå nord for Baktria, øst for Khoresm, og sørøst for Kangju mellom elvene Oxus (Amu-Darja) og Jaxartes (Syr-Darja), omfavnet den fruktbare elvedalen Polytimetos (Zeravsjan). Deres områder tilsvarte de moderne provinsene Samarkand og Bokhara i dagens Usbekistan foruten provinsen Sughd i dagens Tadsjikistan. I høymiddelalderen var deres byer steder som strakte seg mot innsjøen Issyk-Kul, inkludert det arkeologiske stedet Suyab, som lå langs Silkeveien.
Sogderne snakket hovedsakelig et østiransk språk som kalles sogdisk, nært beslektet med baktrisk, et annet betydelig språk i den sørlige delen av Sentral-Asia i antikken. Sogdisk ble skrevet med flere skriftspråk, men alle var avledet fra det arameiske alfabetet.
Silkeveien
De fleste handelsmenn reiste ikke hele Silkeveien, men handlet via mellommenn i oasebyer som Hotan eller Dunhuang. Sogdianerne etablerte i midlertidig et handelsnettverk over 2400 km fra Sogdia til Kina. De la så mye energi i handelen at sakaene i kongedømmet Khotan kalte alle handelsmenn for suli, uansett hvilken kultur eller etnisitet de tilhørte.[2] Deres kontakt med Kina var innledet av kontakter opprettet av den kinesiske utforskeren Zhang Qian under styret til keiser Wu av Han i det tidligere Han-dynastiet, 141–87 f.Kr. Han skrev en rapport om sitt besøk i de vestligere regionene av Sentral-Asia og kalte landet Sogdia for «Kangju».
Som følge av Zhang Qians kontakt og rapport blomstret de kommersielle kinesiske forholdene med Sentral-Asia og Sogdia[3] da mange kinesiske ekspedisjoner ble sendt ut i løpet av 100-tallet f.Kr.: «Den største av disse sendebudene til utenlandske stater talte flere hundre personer, selv de minste gruppene omfatter hundre medlemmer... I løpet av et år var det alt fra fem til seks til over ti ekspedisjoner som ble sendt ut.»[4]
Sogdia hadde en betydelig rolle i å muliggjøre handelen mellom Kina og Sentral-Asia langs Silkeveien så sent som på 900-tallet. Deres språk ble fellesspråk, lingua franca, i handelen, og på 600-tallet noterte den buddhistiske pilegrimen Xuanzang med anerkjennelse at små gutter ble opplært i å lese og skrive fra de var fem år gamle, skjønt han var mindre fornøyd med at deres kunnskap ble kun benyttet i handelen. Xuanzang nedtegnet også sogderne arbeidet i andre yrker, som bønder, teppevevere, glassmakere, og tømmermenn.[5]
Referanser
- ^ Avesta: Vendidad (English): Fargard 1. Avesta.org.
- ^ Wood, Francis (2002): The Silk Road: Two Thousand Years in the Heart of Asia. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 978-0-520-24340-8. s. 65–68
- ^ Hogan, C. Michael: «Silk Road, North China», The Megalithic Portal, red. Andy Burnham
- ^ Shiji (Den store historikers nedtegnelser), oversatt til engelsk av Burton Watson i Sima Qian (1993): Records of the Grand Historian of China. Chin Dynasty. New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-08168-5
- ^ Wood, Francis (2002): The Silk Road: Two Thousand Years in the Heart of Asia. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 978-0-520-24340-8. s. 66
Eksterne lenker
- (en) Sogdia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Sogdisk språk hos Interlinguae
- «Xerxes II and Sogdianus» Arkivert 11. desember 2006 hos Wayback Machine., Livius.org
