Riksarkivet

Se også Riksarkivet (Sverige), Rigsarkivet (Danmark) og Riksarkivet (Finland)

Riksarkivet
Riksarkivets bygg på Sognsvann i Oslo
Virkeområde		Norge
Etablert		6. juni 1817[1]
Riksarkivar		Inga Bolstad
Hovedkontor		Sognsvn. 221, Oslo
Undergrupper		5 avdelinger
Ansatte		170 (2013)[2]
Nettsted		www.arkivverket.no
Riksarkivet 59°58′01″N 10°44′10″Ø

Riksarkivet er en norsk statlig kulturvern- og forvaltningsinstitusjon, etablert i 1817. Den er en del av Arkivverket, en etat som har som sin viktigste oppgave å føre tilsyn med og ta vare på bevaringsverdige arkiver. Riksarkivet har ansvar for å bevare arkivene etter den statlige sentraladministrasjonen, det vil si departementer og direktorater og mer, i tillegg til Høyesterett.

Fra tiden før 1814 har Riksarkivet arkiver etter norske sentrale instanser, som Stattholderembetet på Akershus (Stattholderarkivet), og serier som gjelder norske forhold fra sentraladministrasjonen i København. Riksarkivet oppbevarer også en rekke nyere og eldre private arkiver fra bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Institusjonen har videre et stort antall middelalderbrev og fragmenter.

Riksarkivaren er leder for Riksarkivet og Arkivverket.

Riksarkivet ble opprettet etter vedtak i regjeringen 6. juni 1817. Fra 1570-årene ble det oppbevart arkivsaker på Akershus slott, samlet av blant andre Norges stattholder. På 1700-tallet kalte patriotiske embedsmenn samlingen for «Det norske arkiv», frem til den i 1817 fikk navnet Riksarkivet.^[3] Arkivsakene ble likevel liggende på Akershus i trange, mørke og til dels fuktige rom. Materialet var for det meste uregistrert og lå hulter til bulter. I 1836 het det at «Documenter i Tusindvis fra forskjellige Aarhundreder kastede om hinanden og til dels halvt forraadnede, og som man maatte mistvivle om nogensinde at kunne bringe noget ud af.» Ifølge arkivkonvensjonene i 1819 og 1851 økte arkivene voldsomt i omfang ved store overføringer fra Danmark, slik som diplom- og München-samlingen.^[4]

Riksarkivet var i mange år ubemannet, det foregikk verken ordning eller registrering, og det fantes ingen som kunne hjelpe besøkende å finne frem til det de lette etter. Først i 1835 ble det ansatt en assistent, Dominicus Nagel Bech.^[3] Men først i 1840 ble arkivet organisert som et eget kontor under finansdepartementet, fra 1846 under kirkedepartementet. Riksarkivets leder var en embedsmann med offisiell tittel Bureauchef, men omtalt som riksarkivaren.^[4] Henrik Wergeland ble utnevnt som Norges første riksarkivar, selv om han ikke var spesielt kvalifisert. Først i Christian Langes tid fra 1845 ble det foretatt en grunnleggende ordning av arkivene som dermed ble tilgjengelige for historisk forskning. Lange var aktiv i arkivoppgjøret med Danmark som resulterte i arkivkonvensjonen av 13. september 1851, men var skuffet over at Danmark ble sittende med Norske Registre og Tegnelser fra dansketiden og de norske diplomene i den arnamagnæanske samling.^[4]

Fra opprettelsen til 1866 hadde arkivet tilhold i sydfløyen og Romeriksfløyen på Akershus festning. Deretter har Riksarkivet hatt forskjellige tilholdssteder i Kristiania/Oslo. Hovedkontoret med en del magasiner var i den gamle Norges Bank-bygningen på Bankplassen 3 fra 1914 til 1978. Magasinene var ellers spredt utover på forskjellige steder, blant annet i gamle kruttmagasiner på Hovedøya. I 1978 kunne Riksarkivet ta i bruk nybygde kontorlokaler og fjellmagasiner på Sognsvann, der institusjonen holder til sammen med Statsarkivet i Oslo og Stiftelsen ASTA.

Norsk lokalhistorisk institutt og Sekretariatet for fotoregistrering holdt til i Riksarkivbygningen i en periode. Det samme gjorde Norsk kjeldeskriftinstitutt og Privatarkivkommisjonen, som begge siden er lagt inn under Riksarkivet.

Det eldste dokumentet i Riksarkivet er datert 28. januar 1189 og er et brev fra pave Clemens III til geistligheten i Norge. Brevet kom Riksarkivet i hende i 1937 fra den arnamagnæanske samling i København, men var opprinnelig hentet fra Trondheim stiftskiste som en del av erkebiskopens arkiv. Ialt finnes det ti originale pavebrev i Riksarkivet.^[5]

Det eldste skrevet på norsk er udatert, men kan ut fra innholdet bestemmes til ca. 1210.

Arkivene som oppbevares i Riksarkivet kan benyttes av alle, både de som har behov i forbindelse med forskning, fag eller yrke – og private som driver med slektsforskning eller andre undersøkelser. I Riksarkivets lokaler på Sognsvann er det lesesal og muligheter for avfotografering av arkivmateriale som er offentlig tilgjengelig.

Deler av arkivmaterialet som oppbevares i Riksarkivet og Arkivverket er digitalisert. Disse kildene er gratis tilgjengelig for alle brukere på etatens kildenettsted Digitalarkivet.

Deler av arkivmaterialet er klausulert. Det gjelder først og fremst materiale som inneholder taushetsbelagt informasjon etter bestemmelsene i forvaltningsloven. For privatarkiver kan det i tillegg være restriksjoner som er satt av de som har levert inn arkivet. I slike tilfeller kan det gis innsyn etter spesielle regler. Innsyn gis vanligvis i to tilfeller: Ved dokumenterte forskningsbehov og til den som måtte være part i en relevant sak.

Riksarkivet er departementets heraldiske rådgiver og innstillende instans for nye kommunevåpen, når kommuner og fylkeskommuner ønsker å få fastsatt sine våpen i en kongelig resolusjon. Riksarkivet har derfor har hatt stor innflytelse på de reglene som blir anvendt på valg av innhold og utforming for nye kommunevåpen. Det strenge kravet om enkelhet som Riksarkivet praktiserte fra ca. 1930, skilte seg fra offentlige våpen i mange andre land. I dag veileder Riksarkivet kommuner som ønsker å utforme kommunevåpen i tradisjonell stil, men kommunene står fritt til å velge annerledes.^[6]

• Riksarkivar

• Arkivverkets nettsider
• Digitalarkivet