Fiolin
| Fiolin | |||
|---|---|---|---|
 En fiolin fra ulike vinkler | |||
| Familie | Strengeinstrument | ||
| Andre navn | Fele | ||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 321.322-71 (Sammensatt kordofon med bruk av bue for å lage lyd) | ||
| Utvikla | Tidlig på 1500-tallet | ||
| Spilleregister | |||
 | |||
| Beslektede instrumenter | |||
| Strykeinstrumenter (bratsj, cello, kontrabass) | |||
En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g (lavest), d1, a1 og e2 (høyest). første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.
I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen, hardingfele. Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. De siste gir et særpreget lydbilde. Hardingfeler er ofte rikt dekorert. |
Deler
Øverst på fiolinen er «snekka» eller «sneglen», som tilsvarer hodet på en gitar. Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E. Hakebrettet hjelper til å holde fiolinen på plass.
Buen er av hestehår.
Etymologi
Fele stammer fra norrønt fiðla, som tilsvarer gammelengelsk fiðele (herav engelsk fiddle, kjent fra sent 1300-tall), gammelhøytysk fidula (tysk Fiedel). Opprinnelsen er usikker. Ordet er antatt å stamme fra middelalderlatin vitula (strenget instrument, herav gammelfransk viole, italienk viola). En annen mulighet er at vitula er avledet av germansk.[1]
Fiolin er av nyere dato (1570-årene) og stammer fra italiensk violino (liten viola; viola da bracchio = bratsj).[2]
Som regel brukes fiolin i forbindelse med klassisk musikk, mens fele særlig brukes i folkemusikk og annen populærmusikk. De brukes også om hverandre, f.eks. av Per Spelmann i sangen av samme navn. En felespiller kan, som bluegrass-felespilleren Alison Krauss, også ha utdannelse i klassisk fiolinspill.
Se også
Referanser
Litteratur
- The Contemporary Violin: ExtENDed Performance Techniques, by Patricia and Allen Strange, ISBN 0-520-22409-4
- The Fiddle Book, by Marion Thede, (1970), Oak Plublications. ISBN 0-8256-0145-2
- Latin Violin, by Sam Bardfeld, ISBN 0-9628467-7-5
Eksterne lenker
- (en) Violins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Violin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «DigitaltMuseum: Søk: 'fiolin'».
- (no) Norsk folkemusikksamling Feleverkene: Slåtter for vanlig fele (Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap)
