Anarkisme

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2013-12

Anarkisme^[a] er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer.^[1] Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering.^[2] Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet for eksempel er organisert i mindre enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.^[3][4][5][6]

Noen av de første som kalte seg anarkister i Norge, var Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etter hvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt mot slutten av dets levetid hadde det undertittelen Anarkistisk-Kommunistisk Organ. Den anarkistiske forfatteren Hans Jæger gav i 1906 ut bokverket «Anarkiets bibel», og i nyere tid har Jens Bjørneboe vært en talsmann for anarkismen – blant annet i boken «Politi og anarki».^[6]

Det finnes en rekke retninger innen anarkismen, blant annet:

• Anarkafeminisme (Mary Wollstonecraft, Louise Michel, Emma Goldman)
• Økoanarkisme/grønn ideologi (Murray Bookchin)
• Deltagerøkonomi (Robin Hahnel)
• Anarkosyndikalisme (Rudolf Rocker, Joe Hill)
• Mutualisme (Pierre-Joseph Proudhon)
• Anarkoindividualisme (William Godwin, Max Stirner, Benjamin R. Tucker, Rudolf Steiner, Kaj Skagen)
• Anarkokollektivisme (Mikhail Bakunin)
• Anarkokommunisme (Pjotr Kropotkin, Errico Malatesta, Nestor Makhno)
• Anarkokapitalisme (Murray Rothbard, Hans-Hermann Hoppe, David D. Friedman)
• Kristen anarkisme

Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på. Felles for dem alle er at de er for stor personlig frihet, de hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering.

Med unntak av anarkokapitalismen definerer de fleste retningene kapitalismen, i tillegg til staten, som frihetens fiende. «Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet» (Mikhail Bakunin). Anarkisme blir derfor også gjerne omtalt som «sosial individualisme», «venstre-libertarianisme» eller «frihetlig sosialisme».

Selv om det fins en rekke ulike retninger innenfor anarkismen, har alle noen grunntanker felles. De er motstandere av, eller skeptiske til, autoriteter.

I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes kompetanse dreier seg om utredninger og forslag – og har en iboende verdi. Beslutningsretten ligger hos dem som blir vesentlig og konkret berørt av beslutningene.

Anarkismen forfekter et klasseløst og statsløst samfunn der alle bidrar etter beste evne og får etter behov. Dette er også et viktig prinsipp i marxismen. Til forskjell fra marxister ønsker anarkister ikke å gå gjennom en periode med statsstyrt sosialisme for å skape et bedre samfunn. Begrunnelsen er at anarkister fornekter formynderideen; at noen enkeltindivider, klasser eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker.^[7]

Anarkismen viderefører dermed også filosofien fra opplysningstiden om at all makt korrumperer, og at «absolutt makt korrumperer absolutt» (Lord Acton). «Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt … I løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv» (Mikhail Bakunin).

Staten bygger, ifølge anarkismen, på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. For anarkismen er ikke begrepet «stat» kun en statsmakt, altså en nasjonal overbygning (regjering), men heller en måte å organisere samfunnet på – altså en hierarkisk oppbygging. Det å hevde at anarkismen er antistatlig, er feil oppfatning. Anarkismen er primært en bevegelse mot hierarki, da dette er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoriteter. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister antistatlige. På denne bakgrunn er anarkister flest heller ikke tilhengere av politisk virksomhet i tradisjonell betydning, enten det gjelder å kjempe for makt innenfor staten (demokratisk sosialisme, sosialdemokrati, sosialliberalisme) eller skape en ny stat (marxisme/kommunisme).^[7][8]

Den anarkistiske teorien er også mot skillet mellom eiere og eiendomsløse. Derfor er de aller fleste anarkister imot et klassisk kapitalistisk system. Eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets oppretthold. De er lønnsarbeidere, og den merverdien de skaper gjennom sitt arbeid kommer ikke dem til del, men kontrolleres av eiendomsbesitterne.

Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene – i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Nettopp dette er grunntanken i mutualismen og dermed også i samvirkebevegelsen.

Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller bruksrett. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller kooperativ basis. Anarkister er for den private eiendom som ikke brukes til å utnytte andre. Prinsippet er at ethvert menneske har rett til det det selv produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide.^[9]

Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: «Staten […] er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.» (Til Frihet 2/1904, utgitt av Kristofer Hansteen).

«Et moderne storkapitalistisk selskap adskiller sig hverken i sin opbygning, sitt vesen, i sine mål, i sine arbeidsmetoder eller i sine problemer nevneverdig fra en stat. Den eneste synlige forskjell er at et storkapitalistisk selskap som oftest er bedre organisert og blir ledet fornuftigere og dyktigere enn en stat.» (Alarm, nr. 22 1937. «Et sant ord» av B. Traven)

Den klassiske anarkismen er nokså åpenbart beslektet med sosialismen. Unntaket, fra nyere tid, er retningen som kalles anarkokapitalisme. Denne vil være uenig med de tradisjonelle anarkisters analyse av kapitalisme og eiendom. Anarkokapitalister definerer seg selv både som libertarianere og anarkister, samtidig som de avviser enhver form for sosialisme. Derfor har også mange andre anarkister vanskeligheter med å anerkjenne denne retningen som anarkistisk, og anser den først og fremst som en libertarianistisk retning.^[7][10]

I Italia utviklet det seg mellom 1910 og 1920 en sentralisert versjon av anarkosyndikalismen/syndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalister, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk syndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg sjeldent utslag i praktisk politikk.

Kristen anarkisme har til hensikt å forene det grunnleggende i anarkismen (avvisningen av all kirkelig eller statlig autoritet) med Jesus fra Nasarets lære, med dens kritiske dimensjon sett i forhold til sosial organisering. Fra et sosialt synspunkt er det basert på den personlige revolusjon, eller metamorfosen til hvert individ på daglig basis. Leo Tolstoj, Søren Kierkegaard, Jacques Ellul, Dorothy Day, Ferdinand Domela Nieuwenhuis og Ivan Illich er de mest bemerkelsesverdige eksponentener - eller historiske fortløpere.^[11]

Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nær.

Marcus Thrane startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen. Året etter startet han «Arbeider-Foreningernes Blad». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] «vor tids uden tvivl største sjeni[…]», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far. I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger. I 1851 ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.

Søren Jaabæk stiftet den første bondevennforeningen i 1865, i Mandal. Bondevennene stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. I midten av 1875-årene forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om EF i 1972.

I 1880-årene oppsto en gruppe rundt Hans Jæger som ble kalt Kristianiabohemene. Bohemtilværelsen var en storbylivsform, og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohemen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohemen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohemenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv.

Henrik Ibsen var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal blant annet ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität». Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i 1904. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske ungsosialistene. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist.

Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund var, i tillegg til Hans Jæger, noen av de første som omtalte seg selv som anarkister. De drev som tidligere nevnt bladet Fedraheimen som kom ut 1877–91. Etterhvert ble bladet mer orientert mot arbeiderklassen, pluss at det ble merket av anarkistisk stoff. Helt på slutten, da Rasmus Steinsvik var redaktør, hadde bladet undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» hvor Kristofer Hansteen var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i 1906. Den senere LO-lederen Ole Olsen Lian, og hans bror Sigwald, var også med.

Garborgs interesse for anarkismen har sitt utgangspunkt i Døleringen som oppstod i miljøet rundt Aasmund Olavsson Vinje og Ernst Sars og var et motstykke til den politiske og kulturelle nasjonalismen som rådet i Norge i 1860-årene. Riktignok sa de aldri at de ønsket unionen nord og ned^[12]. Da ble det annerledes i 1880-årene. I skuffelsen over Sverdrup-Venstres politikk i forbindelse med unionssaken, blomstret kulturnasjonalismen og nå kalte ungnasjonalistene seg for anarkister. Olaus Fjørtoft og Søren Jaabæk fikk en hedersplass.

Studenten og avismannen Rasmus Steinsvik var en av Garborgs læresvenner, og i 1887 etablerte han det radikale målbladet Vestmannen i hjembygd Volda. Steinsvik prøvde å smelte sammen anarkismen med samholdet og samvirket i bygdefellesskapet. Han gikk inn for at mindre regionale og lokale enheter skulle styre seg selv gjennom et fullt utbygd lakaldemokrati. Han kalte dette styrefrihet. I 1889 mente Steinsvik at Norge måtte ut av unionen, jo fortere jo bedre. Anarkistene i Norge var overbevist om at det bak den skakkjørte samtiden fantes en egen norsk samfunnsform med et bakenforliggende budskap om likhet, rettferdighet og selvråderett. Samtidig var anarkistene ekstremt internasjonale i sin grunnholdning, men de satte seg selv helt fast når synet deres samtidig skulle knyttes sammen med nasjonal egenart og selvhevding. Den norske anarkistiske bevegelsen «døde ut» etter dette, selv om vi kan finne spor av den i Venstres nasjonal-demokratiske prosjekt.^[13]

I og utenfor de sosialdemokratiske foreningene, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. I 1909 brøt ungsosialistene ut av det sosialdemokratiske ungdomforbundet og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Det skiftet navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund i 1923. Forbundet opphørte å eksistere ca. 1928. I 1911 ble Fagopposisjonen av 1911 påbegynt, med Martin Tranmæl i spissen. Dette var ingen anarkistorganisasjon, men anarkister, ungsosialister og syndikalister gjorde seg til tider sterkt gjeldende. Fagopposisjonen døde ut da Martin Tranmæl og hans menn tok kontroll over LO og Arbeiderpartiet. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble startet i 1916, i hovedsak av svenske arbeidere med tilknytning til SAC. NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Den siste store syndikaliststreiken var ved Fosdalen gruver i Malm i Nord-Trøndelag i 1925. En streik syndikalistene tapte. Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon innen LO, ble startet i 1924 av folk innen Norges Social-Anarkistiske Forbund. Denne forsvant ca. 1928.

I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2–3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. I samme intervju sa hun at hun ville komme tilbake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge. I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet. Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Dette gikk arbeidskjøperne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt. Carl O. Tangen ble tatt av Gestapo og satt på Grini.

Etter krigen ble fagforeningsvirksomheten gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). De skal ikke ha hatt flere enn ca. 200 medlemmer. Alarm skiftet navn til Solidaritet. I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet, men «forgubbingsprosessen» fortsatte, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i NSF. I 1960 gikk Solidaritet inn.

Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket. Han og Jan Bojer skal ha vært de eneste medlemmene i Oslo LS som var under 70 år. Bojer dro igang en Frihetlig Ungdomsgruppe, som var aktiv i 1964/65. NSF skal ha flyttet ut av sine lokaler i Folketeaterbygningen midt på 1960-tallet. Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst.

Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live.

Jens Bjørneboe skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen.

En annen av de større gruppene var Bodø Anarkistiske Liga (BAL). De ga ut Sort Kamp, og publiserte flere andre trykksaker. BAL var sentral både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og var godt kjent i utlandet. Dette var en anarkistgruppe med kontakter til flere utenlandske anarkistorganisasjoner. I Norge samarbeidet BAL særlig med FAU i Kristiansund, Hjelmsgate og Kommunen i Oslo, ─ dessuten med miljøvern- og urfolkbevegelser hvor BAL deltok både i Mardøla, Masi og Alta.

Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. "Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968–1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontaktpersoner.

Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern, ble nå organ for FAFS. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000.

I 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, deler av fire andre grupper, pluss noen enkeltpersoner ut av FAFS. De dannet deretter Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF (a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde blant annet under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske borgerkrig.

FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF(a) nedlagt.

I tillegg til disse fløyene fantes det representanter for alternativ-bevegelser, med vekt på å leve ut ideene i praksis. De dannet små samfunn med demokratiske strukturer, likestilling mellom kjønnene og miljøbevissthet i praksis. Kollektivene på Karlsøy i Troms og rundt Farsund er kanskje de mest kjente. Denne progressive «sentrums»-retningen ble på 1970-tallet repressentert blant annet i studentlaget Grønt Gras og senere i Miljøpartiet De Grønne. Denne retningen er sterkt kapitalisme-kritisk, men ikke nødvendigvis venstreradikal. Her er det først og fremst snakk om en sosial individualisme som har minst like mye til felles med sosialliberalisme som med sosialisme.

I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon.

ANORG- ANarkistenes ORGanisasjon – ble stiftet 13/9 1977. I 1979 kom Folkebladet på nytt ut, nå som organ for ANORG.

Det finnes en frihetlig sosialistisk organisasjon i Norge, Motmakt, som ble stiftet i 2009. Ellers er anarkistene i Norge i dag løst organisert. Følgende prosjekter er relatert til anarkisme eller anarkister:

• Hausmania – Mange anarkister er involvert i Kulturhuset Hausmania i Oslo. Bokkafeen Humla og filmkollektivet Spis de Rike holder til her, samt at Indymedia også pleide å ha møter der. I tillegg ligger de autonome bokollektivene Vestbredden og H42 i samme kvartal som Hausmania. Disse er bebodd av anarkister og styrt gjennom direkte demokrati. Punkscenen Barrikaden ligger i kjelleren pà Vestbredden.
• Blitz – Blitz er i stor grad et anarkistisk prosjekt. Selvstyrt ungdomshus i Oslo.
• Antifascistisk aksjon, AFA, var på 90-tallet det mest aktive anarkistiske miljøet i Norge selv om det ikke var erklært anarkistisk. Bestod også av mange kommunister og lignende.
• Gateavisa – Er Norges eldste anarkistiske avis. Gateavisa holder hus i Hjelmsgate 3. Her har også Frihetlig forum møter relativt jevnlig. Frihetlig forum er en liten gruppe anarkister, frihetlige sosialister og lignende som møtes for å diskutere teori. De står bak frihetlig.org. I Hjelmsgate ligger ogsà den anarkistiske bokkaféen Jaap Van Huysmanns Minde.
• UFFA - UFFA-hus (UFFA=Ungdom For Fri Aktivitet) er ett selvstyrt ungdomshus i Trondheim som ble starta i 1981, ett halvt år før Blitz i Oslo. Aktivistene på huset er stort sett anarkister og huset er styrt etter anarkistiske prinsipper. Inneholder blant annet en vegetarkafé, bokkafé, en punkfanzine (Dønk Zine) med en politisk og anarkistisk profil, filmkollektivet Spis De Rike, avd. Trondheim m.m.
• Svartlamon – Svartlamon er en liten bydel i Trondheim med ca. 200 innbyggere. Rivningstruet av kommunen på 90-tallet. Ble til slutt fredet etter lang kamp. Mange av bydelens innbyggere er anarkister og bydelen er styrt gjennom direkte demokrati pà bydelens månedlige allmøter. Beboere på Svartlamon startet på 90-tallet den anarkistiske organisasjonen Folkemakt som nå ligger nede. I bydelen ligger også den anarkistiske bokkaféen Ivar Matlaus.
• Hurdalsjøen Økologiske Landsby – Økolandsby styrt etter konsensusprinsippet. Prøver å bygge et anarkistisk idealsamfunn på den norske landsbygda. Ikke uttalte anarkister.

Det er mange anarkister i Adbusters-nettverket uten at det kan sies å være et anarkistisk nettverk. I tillegg finnes det mange uorganiserte anarkister og noen flere kollektiver på Karlsøy og andre steder. Blant annet eksisterer fortsatt Anarkistenes organisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund.

Anarkistiske samfunn i Skandinavia kjenner vi hovedsakelig fra Fristaden Christiania – som hadde en trøblete og vanskelig fødsel i 1971. Andre steder i verden har anarkistene vært involvert i en rekke samfunn. Noen av disse er større samfunn oppstått som følge av en anarkistisk revolusjon, men det fins også eksempler på planlagte anarkistiske samfunn.

Oppståtte anarkistiske samfunn

• Utopia, Ohio (1847)
• Whiteway Colony (1898)
• Life and Labor Commune Life and Labor Commune (1921)
• Fristaden Christiania (september 26, 1971)
• Trumbullplex (1993)

Planlagte anarkistiske samfunn

• Free Territory (november 1918–1921)
• Anarchist Catalonia (juli 21, 1936 – mai 1937)

Anarkismen har også hatt stor betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme. Siden 1960-årene har også anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologiske debatter, og det anarkistiske tankegodset var blant drivkreftene for studentopprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970-årene.

• Deltagerøkonomi
• Venstresiden
• Ungsosialisme
• Sosialisme
• Sosialdemokrati
• Nysosialisme
• Markedssosialisme
• Statssosialisme
• Statskapitalisme
• Kommunisme
• Marxisme
• Kollektivisme
• Kapitalisme
• Imperialisme
• Kibbutz
• Eduard Bernstein
• Rosa Luxemburg
• Karl Kautsky
• Syndikalisme
• Libertarianisme

• Jostein Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914 (bind 5), Det norske samlaget 1999
• Olav Fagelund Knudsen, Anarki og fellesskap, Tano Aschehoug, 1994
• Jon Hovi m.fl, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, Abstrakt forlag, 2011
• Uri Gordon, Anarchy alive, 2007
• James Joll, The Anarchists, 1979
• Colin Ward, Anarchy in action, 1973
• Sébastien Faure, L'Encyclopédie Anarchiste, Paris, Editions de la Librairie Internationale, 1934
• George Woodcock, Anarchism, 1962
• G. D. H. Cole: Den sosialistiske tenkningens historie; bd. 2: Marxismen og anarkismen, Nisus Forlag, 2013

• Frihetlig.org – Norsk nettsted med frihetlig lesestoff
• Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år – av Harald Fagerhus
• Motmakt