[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
For mannsnavnet, se Adel (navn)

Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse, en elite med nedarvet politisk og sosial forrang[1] begrunnnet med avstamning eller militær tjenesteplikt.[2]

Adel ble opphevet for godt i Norge i kjølvannet av Kieltraktaten av 1814, der kong Karl Johan gikk med på at Norge heftet for en del av statsgjelden etter Danmark-Norge. Stortinget avslo, også fordi Norge aldri hadde godkjent Kieltraktaten (1814), men Karl Johan truet med maktbruk så Stortinget var tvunget til å godta kravet.[3] Til gjengjeld vedtok Stortinget i 1821, i strid med Karl Johans ønske, opphevelsen av alle adelige titler og forrettigheter, selv om noen stod ved lag så lenge den som satt med dem, var i live. Titlene kunne også beholdes av dem som var født før loven trådte i kraft. Den siste mann med en norsk adelstittel var baron Harald Wedel-Jarlsberg, selv om nordmenn med dansk adelskap fikk beholde dette.[4]

Etymologi

Ordet kommer av middellavtysk ādel «avstamning, fornem fødsel, adelsstand» men er i slekt med det norrøne ordet aðal som betydde «iboende natur; hjem, odel; hoved-, stor-, ekte-» som gjennom lavtysk er avledet til ordet ēdel som angir at noe er av fin (ren) rase.[5] Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513.[6] Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet, refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.[7]

Middelalder

I løpet av middelalderen gikk utøvelsen av offentlig myndighet fra bønder og haulder på tinget over til kongen og hans «håndgangne menn». Dette var en følge av enhetsstatens fremvekst, som med T.H. Aschehougs ord «liksom vokste ut over bøndenes synskrets». Deltakelse i statens liv kom til å stille krav bøndene ikke kunne fylle, med riksmøter og riksråd reservert for stormennenes krets. Offentlige saker ble overlatt konge, biskoper og aristokrati; og kløften vokste mellom disse og almuen når det gjaldt levevis, formue, makt og synsmåter.[8]

I 1277 ble tittelen «ridder» innført i Norge.[9] Samme år utnevnte Magnus Lagabøte lendmennene til baroner, men tittelen ble avskaffet igjen i 1308, selv om de som var baroner, fikk kalle seg «baron» livet ut.[10]

Prinsipper for definisjon av adel

  • En form for definisjon er: «Adel alene er den som har rett til skjold, hjelm, frihet og frelse».[trenger referanse][11] Begrepene henspiller på juridiske rettigheter. Skjold og Hjelm var hirdens standskjennetegn på Island i gamle dager, men betyr også «juridisk beskyttelse fra topp til tå.»[trenger referanse] Adel hadde ikke enerett til å ha heraldiske våpenskjold.
  • «Frihet» betyr diplomatisk immunitet, slik at man ikke sto til ansvar for andre enn kongen.[trenger referanse] «Frelse» betyr i sekulær sammenheng skatte- og avgiftsfrihet. Definisjonen er hentet fra Gammel-Dansk Ordbog.[trenger referanse]
  • Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.[trenger referanse]
  • Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.[trenger referanse]
  • Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.[trenger referanse]

Adelskap er i Europa i prinsippet basert på å sverge troskap til en monark, og så få skattefritak og immunitet, i bytte mot tjeneste og troskap for kongen, primært i militær sammenheng.[trenger referanse]

Adelskap kunne arves hvis kongen gikk med på det. Omfanget av arveretten og hvor stor del av etterkommerne som arvet, var gjenstand for individuelle bedømmelser og forhandlinger.[trenger referanse]

Da adelskap i utgangspunktet var tilknyttet den kongelige hirden, innebar følgelig opptak i hirden en stor risiko for at man falt i kamp.[trenger referanse] Skattefritak, Immunitet, og rett til å bære våpen for etterkommerne, var følgelig en rimelig belønning for hirdmennenes etterkommere.[trenger referanse] Som andre menn, hadde disse hirdmenn familier å forsørge, og følgelig kunne man vanskelig tre inn i kongens tjeneste, deretter risikere å falle i kamp og deretter ikke kunne hverken brødfø eller forsvare sine, med mindre etterkommerne fikk noenlunde akseptable livsvilkår til gjengjeld.[trenger referanse]

At etterkommerne fikk arvelige adelsprivilegier, må derved sees i sammenheng med at etterkommerne gikk dårlige tider i møte hvis hirdmannen falt, og de på tross av det måtte betale skatt til kongen.[trenger referanse]

Derved var familiens og etterkommernes fremtid et vesentlig tema, og adelsstanden inngikk derved i realiteten en kontrakt hvor hirdmennene risikerte liv og lemmer for kongen, mot at etterkommerne i det minste slapp skatt og rettslig forfølgelse fra fogder og laverestående rettshåndhevere av ymse art.[trenger referanse] Avskaffelse av adelsprivilegier er således et kontraktsbrudd, da hirdmennene jo oppfylte sin del av avtalen, i bytte mot fremtidige generasjoners privilegier.[trenger referanse]

Dette medfører at staten ved nektelse av å oppfylle sin del av avtalene i realiteten ikke gjør opp sin del av avtalene med hirdmennene som i sin tid tjente staten, nettopp i bytte mot etterkommernes privilegier.[trenger referanse]

I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtittel, men en rang lavere.

Historie

Vikingtiden

Norge og Norden var fra oldtiden styrt av en overklasse av høvdinger og lokale småkonger. Senere vokste en ny herskerklasse frem av medlemmer av de gamle høvding- og herseættene som gikk i kongens tjeneste som lendmenn og hirdmenn.[12]

Dansketiden

Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen bare tjente som en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.

Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.

Den dansk-norske unionskongen opererte med sin egen såkalte «partikulærkasse» dit rikfolk kunne betale inn penger for å bli adlet, bl.a. Anker, Geelmuyden (Gyldenkrantz) og Leopoldus (Løvenskiold) [13] Dette var noe annet enn adelskap som belønning for en innsats , f. eks. Peter Wessel Tordenskiold og Ludvig Holberg. Kongen ga også adelskap til noen framstående militære da de gikk i hans dansk-norske tjeneste, f.eks. Cort Adeler og Gustav Wilhelm von Wedel-Jarlsberg.

Reglene for adelens kvinner var strenge. Lot en adelsdame seg forføre, var vergen hennes forpliktet til å holde henne innesperret for livstid og overta godset hennes. Unnlot han å gjøre dette, skulle slekten eller lensmannen gripe inn. (Kalundborgske recess av 1576 art. 12.) En adelsdame som giftet seg borgerlig, mistet retten til sitt adelige navn og våpen. Brukte hun dem like fullt, kunne enhver i slekten få henne tiltalt og avkreve henne 50 riksdaler hver gang. (Forordning av 29. september 1641 art. 1, Store recess 2-2-1.)[14]

Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.

Adelskapets opphevelse i Norge

Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal. Foruten de tre lensinnehaverne ble flere andre fortjente menn adlet på 1700-tallet, deriblant Niels Knagenhielm,[15] sønn av den danskfødte sorenskriveren Tyge Castberg. Sønnen tok navn etter sin mor Maren Knag og gjorde en stor innsats som embetsmann. I 1721 ble han adlet som «rette innfødte norske adelige» under navnet Knagenhielm. Hermann Leopoldus, sønn av en tysk kjøpmann innvandret til Christiania i 1670-årene, ble jernverkseier og adlet i 1739 under navnet Løvenskiold.[16] Overrettsjustitiarius Christian Magnus Falsen d.e. var av dansk ætt, og fikk kalle seg de Falsen etter at han ble adlet i 1758.[17]

Markis av Mandal var en dansk-norsk adelstittel og er en av kun to markgrevetitler opprettet i Norge-Danmark. Dette var etter det norske fogderiet Mandal. Tittelen ble opprettet den 24. november 1710 for Francisco de Ratta i Bologna og hans to brorsønner (ikke brødre, som der står i adelsleksikonnet) Giuseppe Carlo de Ratta og Luigi de Ratta. Francisco de Ratta, tidligere kaptein i spansk tjeneste, senator i Bologna og gonfaliere og hans nevø Giuseppe Carlo de Ratta også senator og gonfaliere døde begge ugift. Kun Luigi de Ratta, også senator og gonfaliere, var gift, men hans mannslinje døde ut med hans sønnesønns sønn, Benedetto de Ratta, markis av Mandal (1809-1890), som i 1821 mistet tittelen i Norge, da han ikke hadde bevist sitt adelskap etter adelsloven, og som med sin død i 1890 mistet den i Danmark.

Markis av Lista (tidligere skrevet Markis af Lister) var også en dansk-norsk adelstittel etter Lista og Mandals amt. Tittelen ble opprettet 22. april 1709 av Frederik IV av Danmark og Norge for Hugo Octavius Accoramboni i Firenze. Den opphørte ved hans død. Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embete. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne lenker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.

Adelstitler

Tabellen under angir de viktigste adelstitlene. Sorteringen er omtrent etter synkende rang etter et senere kontinentalt system, selv om ulike land til dels har hatt noe avvikende rekkefølge på titlene, og ikke alle titler er direkte sammenlignbare i alle land. Hakeparentes angir oversettelser av adelstitler som ikke har vært i bruk i det respektive landet.

Bare få av disse titlene har noen gang vært brukt i Skandinavia. Adelen i Skandinavia var historisk ubetitlet. Da begrepet adel kom i bruk i Skandinavia på 1500-tallet, var ridder den høyeste adelsrang i Skandinavia, men dette var mer å forstå som en rang enn en tittel, og den gikk ikke i arv. Senere kom titlene baron og greve i bruk.

Norge Danmark Sverige Tyskland Nederland Frankrike Italia Spania Storbritannia
Keiser kejser kejsare Kaiser keizer empereur imperatore emperador emperor
Konge konge konung König koning roi re rey king
Kurfyrste kurfyrste kurfurste Kurfürst keurvorst prince électeur principe elettore príncipe elector prince-elector
Erkehertug ærkehertug ärkehertig Erzherzog aartshertog archiduc arciduca archiduque archduke
Storhertug storhertug storhertig Großherzog groothertog grand duc gran duca gran duque grand duke
Hertug/jarl¹ hertug/jarl¹ hertig/jarl¹ Herzog hertog duc duca duque duke
Storfyrste storfyrste storfurste Großfürst grootvorst grand-prince gran principe gran príncipe grand prince
Markgreve/marki markgreve/markis markgreve/markis Markgraf markies marquis marchese marqués marquess
Fyrste fyrste furste Fürst vorst prince principe príncipe prince
Greve greve greve Graf graaf comte conte conde earl/count²
Borggreve/vicomte vicomte burggreve/vicomte Burggraf burggraaf vicomte visconte vizconde viscount
Friherre, baron friherre friherre Freiherr baron baron barone barón baron
Ridder³ ridder³ riddare³ Ritter ridder chevalier/banneret cavaliere caballero baronet³
Edler, væpner, knekt Edler edler Edler edler écuyer³ nobiluomo³ señor³ knight bachelor³
Herre herremand³ svenne³ Herr³ jonkheer³ seigneur/sieur³ signore³ don³ sir³
Noter:
  1. Jarl ble bare brukt før 1310 (i Sverige frem til 1266, i Danmark frem til 1131), og så erstattet med hertug (eller avskaffet).
  2. Earl brukes for britiske grever, count for ikke-britiske.
  3. ridder var i Skandinavia den høyeste adelsrang i senmiddelalderen og et stykke inn i tidlig moderne tid, men var mer å forstå som en (personlig) rang enn en tittel, og gikk aldri i arv
  4. keiser/keiserinne, konge/dronning, prins (om kgl. barn) og brukt som fyrste, foruten keiserprins/keiserprinsesse og kronprins/kronprinsesse er alle kgl. titler og ikke adelige (om enn også kgl. ofte har adelige titler), hertug/hertuginne, inkl. erke-/stor- og storfyrst/storfyrstinne kan både være kgl.og adelig tittel.

Høyadel/lavadel og betitlet/ubetitlet adel

Mange land opererte med et skille mellom høyadel og lavadel. Et ekteskap mellom en høy- og en lavadelig person ble i noen land ansett som ikke standsmessig. Grensen mellom høy- og lavadel varierte imidlertid mellom land og regioner. I Storbritannia gikk skillet ved baroner, som ble regnet som den laveste rangen av høyadel (peerage, i motsetning til gentry). I enkelte land innen det tidligere tysk-romerske riket ble høyere titler enn greve regnet som høyadel, selv om enkelte greveslekter ble regnet til høyadel (fyrste- og riksgrever).

Ubetitlet adel betegner adelige som ikke har noen bestemt adelstittel. Hvorvidt det å være betitlet hadde noen betydning for om man ble regnet som høy- eller lavadel varierte dels i tid og dels mellom land. Flere land hadde heller ikke formelle adelstitler og alle adelige var per definisjon ubetitlet.

I Norden var det aldri noe formelt skille mellom «høyadel» og «lavadel». Alle adelige var i utgangspunktet ubetitlet; de adelsfamiliene som var representert i riksrådet eller ellers hadde en rikspolitisk rolle, eller der medlemmer hadde høy (personlig, dvs. ikke-arvelig) rang (slik som ridder), blir i dag noen ganger omtalt som «høyadel», mens den mer lokale adelen kan ses omtalt som «lavadel», uten at det er mulig å sette opp et skarpt skille mellom disse. Etter innføringen av Eneveldet begynte kongen i Danmark-Norge å tildele arvelige greve- og barontitler, ofte til personer som ikke var adelige fra før, men den gamle ubetitlede (høy)adelen fortsatte å eksistere ved siden av den nye betitlede adelen. Dette var fra kongens side et forsøk på å svekke den politiske makten til den gamle (ubetitlede) høyadelen som ledd i omveltningene etter Karl Gustav-krigene.

Adelen i dag

Danmark

I Danmark er adelen ikke avskaffet, men særrettighetene ble avskaffet ved grunnlovsendringen i 1849.[18] Titlene er derfor den danske adelens eneste privilegier i dag. En greves og grevinnes datter kalles «komtesse».[19]

Spania

Spanske titler kan være av Castilla, Catalonia, hele kongeriket, eller grandeav 1., 2. eller 3. klasse. Disse grander kan være ubetitlet, og en ubetitlet grande er alltid av høyere rang enn en kastiljansk, katalansk, eller adelsmann av kongeriket, selv om denne skulle være hertug. Dette gjelder uansett klasse på granden.[trenger referanse]

En hidalgo tilhører lavadelen.[20]

Italia

I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.

Tyskland og Østerrike

I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet i Tyskland og fullstendig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, også i Østerrike.

Frankrike

I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: Ancien Régime og Régime Napoléon.

Benelux-landene

I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.

Sverige

I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). Så adelens status er lik den i Danmark fra 1. juli 2003. Imidlertid kan kongen tildele hertugtitler til den kgl. familie.

Norge

I Norge ble nyadling forbudt i 1814, mens alle særrettigheter (privilegier) og titler ble gradvis opphevet med Adelsloven av 1821, mot kongens ønske. De personer som da hadde tittel, kunne beholde disse i sin levetid dersom de ønsket det – i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel. Alle adelsfamilier som var blitt godkjent av myndighetene, kunne benytte tittelen «stamhusbesidder» siden. Dette har skjedd i liten grad.

Visse særregler finnes det imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en særlov av 4. juli 1927 nr. 11 (arvefølgen), samt i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.

Finland

I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forrettighetene opphevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.

Storbritannia

Adelen eksisterer og opprettholdes i det britiske samfunn og av konstitusjonell (spesielt kongelig) praksis, for eksempel ved at monarken kan utdele arvelige adelstitler (spesielt til den kongelige familie). Likevel omfatter adelen idag (the aristocracy) i Storbritannia først og fremst de mennesker som har fått titler gjennom slektskap, eller er i nær slekt eller gift med disse. Hvor nær slekt man må være for å være adelig er ikke definert. Adelskapet er derved idag i mindre grad knyttet til Overhuset (House of Lords). Nyutnevnte medlemmer (life peers) og biskoper oppfatter seg sjelden som adelige. I tillegg sitter ikke nye Høyesteretts-dommere (tidligere kalt law lords) i Overhuset lenger.[21].

Internasjonal courtoisie

Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Grunnen er at de tyske kongelige og adelige bruker titlene sine som en del av navnet. Et eksempel på dette er Ernst August Prinz von Hannover. Et annet eksempel er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Phillipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg, som er tidligere næringsminister i Tyskland. Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det kongelige hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.

Publikasjoner

Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), der også enkelte medlemmer av dansk-norske adelsslekter er oppført. Årboken omtaler i svært liten grad de rene norske adelsslekter. Danmarks Adels Aarbog tar for øvrig ikke utgangspunkt i de faktiske bestemmelsene i de enkelte adelsbrev, og utelater derfor svært mange faktiske adelige.[trenger referanse] Dette fordi det er svært ressurskrevende å studere eldre adelspatenter skrevet før skriftspråket ble normert. Dette, i kombinasjon med begrensede økonomiske ressurser resulterte i at Dansk Adels Forening tilslutt fant på en bekvemmelig egenprodusert og usedvanlig forenklet, men i stor grad feilaktig definisjon av begrepet adel.[trenger referanse] Dette gikk i stor grad ut over nøyaktigheten og kvaliteten på årboken, men forenklet til gjengjeld utgivelses-prosessen.[trenger referanse] I tillegg og samtidig valgte de å inkluderer svært mange ikke-adelige, som på ulike måter hadde en relasjon til adelige, slik som inngiftede uadelige kvinner og disses foreldre. Dette resulterte i at det i stor grad kan stilles spørsmål ved mange av dem som står oppført som adelige, men til gjengjeld bidro dette sterkt til økte inntekter, da de ikke-adelige som likevel ble tatt med i utgivelsen, derved i stor grad kjøpte årboken og således styrket økonomien vesentlig.[trenger referanse]

Det finnes et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.

Referanser

  1. ^ Store norske leksikon (2005-07); Arntzen, Jon Gunnar: «adel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. desember 2023 fra [1]
  2. ^ Jespersen, Knud J.V.; Dahlerup, Troels: «adel» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 6. desember 2023 fra [2]
  3. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 183), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
  4. ^ Store norske leksikon (2005-07); Arntzen, Jon Gunnar: «adel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. desember 2023 fra [3]
  5. ^ oppslagsord Adel i Caprona Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet ISBN 9788248910541
  6. ^ lokalhistriewiki.no Norsk historisk leksikon: Adel
  7. ^ Moseng, Ole G. et al.: Norsk Historie 750-1537, Aschehoug 1999, ISBN 978-82-518-3739-2 s. 364
  8. ^ Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 119), Universitetsforlaget, ISBN 9788200032175
  9. ^ Bratberg, Terje; Arntzen, Jon Gunnar: «ridder» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. desember 2023 fra [4]
  10. ^ Store norske leksikon (2005-07): «baron» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. desember 2023 fra [5]
  11. ^ Chrome-extension://cbnaodkpfinfiipjblikofhlhlcickei/src/pdfviewer/web/viewer.html?file=http://www.kildeskriftselskabet.dk/sites/default/files/Adelsbreve 1.pdf
  12. ^ Store norske leksikon (2005-07); Arntzen, Jon Gunnar: «adel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. desember 2023 fra [6]
  13. ^ Albert Fabritius: Danmarks Riges Adel, København, 1946, side 52.
  14. ^ Historisk tidsskrift
  15. ^ https://snl.no/Knagenhjelm
  16. ^ https://nbl.snl.no/Herman_Løvenskiold
  17. ^ Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget (s. 146), Cappelens forlag, Oslo 1972
  18. ^ Jespersen, Knud J.V.; Dahlerup, Troels: «adel» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 6. desember 2023 fra [7]
  19. ^ Bratberg, Terje: «komtesse» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. desember 2023 fra [8]
  20. ^ «hidalgo»
  21. ^ House of Lords House of Lords Briefing: Membership http://www.parliament.uk/documents/upload/HofLBpmembership.pdf, 2009 (referert April 2010)

Se også

Eksterne lenker