Okka: Forskjell mellom sideversjoner

Okka (utt.: åkka) kommer fra norrønt okkr og har samme betydning som eiendomspronomenet «vår», «vårt» eller «våre» på bokmål (som f.eks. okka by, okka hus og okka ræge, henholdsvis vår by, vårt hus og våre reker), og brukes også i førsteperson flertall, «okke» (oss). Dette ordet har ingen sammenheng med lignende fra bl.a. Toten (ref. «okke som»), men er unikt for sørvestlandet. Ordet er i bruk i lokale dialekter fra sør for Håelva i Hå, og helt sør til Mandal. Ordet brukes også på Island (okka) og Færøyene (okkara) og har samme betydning og opphav som i Egersund.

Eigersund kommune har faktisk dette ordet i sitt valgspråk; Okka by e dokka by (Vår by er deres by) for å underbygge det tidligere uoffisielle og ekskluderende valgspråket Okka by.

Skrivemåten som her, og oftest, er brukt på ordet stemmer ikke overens med uttalereglene, at ord som begynner med okk uttales med o-lyd. Grunnlaget for den allment aksepterte stavemåten er uviss da ordet ikke forekommer i noe godtatt norsk skriftspråk. En mulig kilde kan være Ivar Aasen idet han skriver det slik i sin bok Prøver af Landsmaalet i Norge (1853) hvor han siterer en jærbu. I hans fotnote til vendingen «hjå okke» skriver han at det betyr «hos os. Lyder sædvanlig “isj’okke”. I Hardanger hedder det; isjaa aako (isj’aako, el. sjaako). I det gamle Sprog: hjá (í hjá) okkr.» Man ser her i klartekst at ordet på det tidspunktet også ble brukt i Hardanger. En annen årsak til stavemåten kan være at bokstaven O noen ganger uttales som Å på norsk, samtidig som de fleste sentral- og sydeuropeiske land alltid uttaler O som Å, f.eks. på tysk.