Okka: Forskjell mellom sideversjoner

Okka (utt.: åkka) er et dialektord fra deler av Sørvestlandet. Det kommer fra norrønt okkr med samme betydning som eiendomspronomenet «vår», «vårt» eller «våre» på bokmål (som f.eks. okka by, okka hus og okka ræge, for henholdsvis vår by, vårt hus og våre reker). Det brukes også i førsteperson flertall, «okke» (oss). I eldre setesdalsdialekt fantes også okkon og dekon (vi og dere)

Ordet er unikt for sørvestlandet, og har ikke sammenheng med lignende dialektord som «åkkesom» eller «håkken». Okka er i bruk i lokale dialekter fra sør for Håelva i Hå, og helt sør til Mandal. Ordet brukes også på Island (okka) og Færøyene (okkara) og har samme betydning og opphav som tilsvarende i Norge.

Eigersund kommune hadde ordet i sitt slagordet, Okka by e dokka by (Vår by er deres by). Ordfører John Skaara (H) likte det ikke, og stoppet den offisielle innføringen av slagordet.^[1]

Siden ordet ikke forekommer i hverken bokmål eller nynorsk, er det ikke noen offisiell rettskrivning av ordet. Som et dialektord, kan man forestille seg at ordet like godt kunne vært skrevet «åkka», som «okka». Likevel er det «okka» som er den allment aksepterte skrivemåten. Gitt at ordet stammer fra norrønt okkr, er det kanskje ikke så unaturlig at ordet skrives med o, siden å tilsvarer norrønt á. Skrivemåten «okka» har også lang historisk bruk: I en «oversettelse» av Romerbrevet til Jær-dialekt fra 1698, omtales Jesus Kristus som «okka herræ» (vår herre).^[2] Også Ivar Aasen, i sin Prøver af Landsmaalet i Norge (1853), skriver «okka» med o. I hans fotnote til vendingen «hjå okke» skriver han at det betyr «hos os.» og legger til «Lyder sædvanlig “isj’okke”. I Hardanger hedder det; isjaa aako (isj’aako, el. sjaako). I det gamle Sprog: hjá (í hjá) okkr.»^[3] Man ser her i klartekst at ordet på det tidspunktet også ble brukt i Hardanger, noe som det fortsatt er langs Sørfjorden i Hardanger.