Okka: Forskjell mellom sideversjoner

Okka (utt.: åkka) er et dialektord fra deler av Sørvestlandet. Det kommer fra norrønt okkar (genitiv av vit «vi to») med samme betydning som eiendomspronomenet «vår», «vårt» eller «våre» på bokmål (som f.eks. okka by, okka hus og okka ræge, for henholdsvis «vår by», «vårt hus» og «våre reker»). Det brukes også i førsteperson flertall, «okke» (oss). I eldre setesdalsdialekt fantes også okkon og dekon (vi og dere); likeledes i noen bygder i vest-Telemark økkun og dikkun.

Ordet er unikt for Sørvestlandet, og har ikke sammenheng med lignende dialektord som åkkesom eller håkken. Okka er i bruk i lokale dialekter fra sør for Hååna i Hå, og helt sør til Mandal. Ordet brukes også på Island (okkar) og Færøyene (okkara) med samme betydning og opphav som tilsvarende i Norge.

Eigersund kommune hadde ordet i sitt slagord, Okka by e dokka by («Vår by er deres by»). Tidligere ordfører John Skaara (H) likte det ikke, og stoppet den offisielle innføringen av slagordet.^[1]

Siden ordet ikke forekommer i hverken bokmål eller nynorsk, er det ikke noen offisiell rettskrivning av ordet. Som et dialektord, kan man forestille seg at ordet like godt kunne vært skrevet åkka, som okka. Likevel er det okka som er den allment aksepterte skrivemåten. Gitt at ordet stammer fra norrønt okkr, er det kanskje ikke så unaturlig at ordet skrives med o, siden å tilsvarer norrønt á. Skrivemåten okka har også lang historisk bruk: I en «oversettelse» av Romerbrevet til Jær-dialekt fra 1698, omtales Kristus som okka herræ («vår herre»).^[2] Også Ivar Aasen, i sin Prøver af Landsmaalet i Norge (1853), skriver okka med o. I hans fotnote til vendingen hjå okke skriver han at det betyr «hos oss» og legger til «Lyder sædvanlig isj’okke. I Hardanger hedder det; isjaa aako (isj’aako, el. sjaako). I det gamle Sprog: hjá (í hjá) okkr.»^[3] Man ser her i klartekst at ordet på det tidspunktet også ble brukt i Hardanger, noe som det fortsatt er langs Sørfjorden i Hardanger.