Månen

Månen
Fullmåne sett fra jordens nordlige halvkule
Baneparametre
Periapsis		362 570 km
Apoapsis		405 410 km
Store halvakse		384 399 km 0,003 AE
Eksentrisitet		0,0549[L 1]
Omløpstid		27,321582 jorddøgn[L 1]
Synodisk periode		29,530589 døgn 0,0809 juliansk år
Gjennomsnittsfart		1,022 km/s
Inklinasjon		5,145°[a]
Knutelengde		Tilbakegang på et omløp per 18.6 år °
Perihelargument		Et omløp frem per 8.85 år °
Moderplanet		Jorden
Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius		1 737,1 km[L 1][1] 0,273 × jordens
Radius ved ekvator		1 738,14 km[1] 0,273 × jordens
Polradius		1735.97 km[1] 0,273 × jordens
Omkrets		10 921 km[b]
Flattrykthet		0,00125
Overflatens areal		37 930 000 km² 0,074 × jordens
Volum		21 958 000 000 km³ 0,02 × jordens
Masse		73 477 000 000 000 000 000 000 kg[L 1] 0,012 × jordens
Middeltetthet		3,3464 g/cm³[L 1]
Gravitasjon ved ekvator		1,622 m/s² 0,166 g
Unnslipningshastighet		2,38 km/s
Siderisk rotasjonsperiode		27,321582 døgn[c] 655,718 timer
Rotasjon		4.627
Aksehelning		1,5424°[d]
Overflaterefleksjon		0.136[L 3]
Overflatetemperatur min snitt max ekvator 100 K 220 K 390 K 85°N[L 4] 70 K 130 K 230 K
Tilsynelatende størrelsesklasse		−2.5–−12.9 [e] −12.74 (gjennomsnittlig fullmåne)[1]
Vinkeldiameter		29.3′–34.1′[1][f]
Atmosfæriske egenskaper[L 5][g]
Atmosfærisk trykk		10−7–10−10 pascal
Sammensetning		Ar, He, Na, K, H, Rn

Månen (astronomisk symbol: ) er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden,^{[h][L 6]} og den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen.^[i] Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene.

Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen under fullstendige solformørkelser.

Månen er det eneste himmellegemet utenom jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologisk forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorien. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet.^[2]

Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdagelsen av vannis i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål.

Det norske ordet måne er avledet av norrønt mani, og betyr måned. Kognater er gammelengelsk mōna (ca. 725 e.Kr. i Beowulf), mone (1135), moone (1380), moderne engelsk moon, dansk maane, gammelfrisisk mona, gammelsaksisk og gammelhøytysk mano, moderne nederlandsk maan, moderne tysk Mond og gotisk mena. Alle germanske navn for månen stammer fra urgermansk *mǣnōn-.^[3][4][5]

I germansk mytologi er månen personifisert med måneguden Máni^[4] som muligens har et språklig slektskap med den samiske månegudinnen Mano og den litauiske måneguden Meness.^[4] Det urindoeuropeiske navnet var *me(n)ses-, som betyr «måne» og «måned», muligens av roten *me, «å måle», som hentyder til bruken av månefasene til å måle tid. Herav sanskrit masah (måne, måned), avestisk ma, persisk mah, armensk mis (måned), aiolisk gresk meis (μείς, måne) og mens (μηνς, måned), gresk mene (μήνη, måne) og men (μήν, måned), latin mensis (måned), gammelkirkeslavisk meseci, litauisk menesis, gammelirsk mi, walisisk mis og bretonsk miz.^[5]

Flere mekanismer har blitt foreslått å ha ført til dannelsen av månen for 4,527 ± 0,010 milliarder år siden,^[j] omtrent 30–50 millioner år etter solsystemets opprinnelse.^{[L 7]} Disse inkluderer fisjonen av månen fra jordens skorpe gjennom sentrifugalkraft,^{[L 8]} som ville kreve et for stort opprinnelig spinn for jorden,^{[L 9]} den gravitasjonelle innfangingen av en pre-formet måne,^{[L 10]} som ville kreve en utvidet atmosfære for jorden som ville være umulig for å spre energien til den passerende månen,^{[L 9]} og dannelsen av jorden og månen samtidig i den opprinnelige akkresjonsskiven, noe som ikke forklarer uttømmingen av metallisk jern i månen.^{[L 9]} Disse hypotesene kan heller ikke gjøre rede for det høye drivmomentet til jorden-månen-systemet.^{[L 11]}

Den rådende hypotesen i dag er at jorden-månen-systemet ble dannet som et resultat av et gigantisk nedslag: En protoplanet kalt Theia på størrelse med Mars traff den nylig dannede protojorden, materialer ble blåst ut i bane rundt den og disse ble akkrert til å danne månen.^[6] Gigantiske nedslag antas å ha vært vanlig i det tidlige solsystemet. Datasimuleringer som modellerer et gigantisk nedslag er konsistent med målinger av drivmomentet til jorden-månen-systemet og den lille størrelsen på månekjernen; de viser også at det meste av månen kom fra nedslagsobjektet og ikke fra protojorden.^{[L 12]} Nyere tester antyder at mer av månen kom fra jorden og ikke nedslagsobjektet.^{[7][8][L 13]}

Meteoritter viser at andre objekter i det indre solsystemet – slik som Mars og Vesta – har svært ulike isotopiske sammensetninger av oksygen og wolfram sammenlignet med jorden, mens jorden og månen har nesten identiske isotopiske sammensetninger. Senere nedslag som blandet de fordampede materialene mellom den dannende jorden og månen kan ha utlignet de isotopiske sammensetningene,^{[L 14]} selv om dette er debattert.^{[L 15]}

Den store mengden energi som ble frigjort i det gigantiske nedslaget og de etterfølgende reaksjonene av materialer i jordens bane ville ha smeltet det ytre skallet på jorden og dannet et magmahav.^{[L 16][L 17]} Den nylig dannede månen ville også hatt sitt eget magmahav; estimater for dybden varierer mellom 500 km og hele radiusen av månen.^{[L 16]}

En analyse av titanisotoper i prøver fra Apollo i 2012 viste at månen har den samme sammensetningen som jorden, noe som stemmer dårlig med nedslagshypotesen som dannelse.^[2]

I forhold til fiksstjernehimmelen foretar månen et fullt omløp på omkring fire uker – dette kalles månens sideriske omløpstid. I løpet av en time flytter månen seg et stykke på himmelen svarende til dens vinkelutstrekning sett fra jorden på omkring 0,5°.

Månen forblir alltid innenfor et bånd som kalles Dyrekretsen, som strekker seg omkring 8º på begge sider av ekliptikken. Månen krysser ekliptikken omtrent annenhver uke, dette skjer i månebanens såkalte knutepunkter. En betingelse for at sol- eller måneformørkelse kan inntreffe, er at månen befinner seg i nærheten av et knutepunkt. Tiden som forløper mellom to påfølgende passasjer av det oppstigende knutepunktet, kalles månens drakoniske omløpstid.

Månens baneplan er skråstilt med ca. 5 grader i forhold til ekliptikken. Siden månens vinkelutstrekning er ca. 0,5 grader, kan månen fjerne seg maksimalt ca. 10 ganger sin diameter fra ekliptikken, og det bare når månen er i nærheten av ekliptikken at en sol- eller måneformørkelse kan oppstå.

Formørkelser kan bare skje når solen, jorden og månen står på rett linje. Solformørkelser inntreffer nær en nymåne, når månen er mellom solen og jorden. Måneformørkelser inntreffer nær en fullmåne, når jorden er mellom solen og månen.

Fordi månens bane rundt jorden heller omtrent 5° i forhold til jordens bane rundt solen, oppstår det ikke formørkelser ved hver fullmåne og nymåne. For at en formørkelse skal oppstå, må månen være nær skjæringen mellom de to baneplanene.^[9] Ved de nymånene det ikke oppstår solformørkelse, passerer månen sett fra jorden over eller under solen. På samme måte blir det ikke måneformørkelse ved hver fullmåne fordi månen kan passere over eller under jordskyggen.

Periodisiteten og gjentagelsen av solformørkelser og måneformørkelser beskrives av saros-syklusen, som har en periode på omtrent 6 585,3 dager (18 år 11 dager 8 timer).^[10]

Månen og solens vinkeldiametre sett fra jorden varierer, og variasjonsområdene deres overlapper hverandre, så både totale og ringformede solformørkelser er mulige.^[11] Under en total formørkelse dekker månen solskiven fullstendig, og koronaen blir synlig for det blotte øye. Siden avstanden mellom månen og jorden øker meget svakt over tid, er månens vinkeldiameter avtagende. Dette betyr at for hundrevis av millioner av år siden kunne månen alltid dekke solen fullstendig ved formørkelser slik at ingen ringformede formørkelser var mulige. På samme måte vil månen om omtrent 600 millioner år fra nå (under forutsetning av at solens vinkeldiameter ikke endrer seg) ikke lenger dekke solen fullstendig, og bare ringformede formørkelser vil oppstå.^[9]

En begivenhet som er beslektet med formørkelse, er okkultasjon. Månen blokkerer utsikten vår mot himmelen med et 1/2 grad stort sirkelformet område. Når en klar stjerne eller planet passerer bak månen, blir den okkultert eller skjult. En solformørkelse er en okkultasjon av solen. Fordi månen er nær jorden er ikke okkultasjoner av stjerner synlige overalt, og fra forskjellige steder er de heller ikke synlige til samme tid. På grunn av månebanens presesjon blir forskjellige stjerner okkultert hvert år.^[12]

Månen har bundet rotasjon og vender alltid samme side mot jorden. Den siden som kan ses fra jorden kalles «forsiden», mens den siden som vender bort kalles «baksiden». På grunn av små variasjoner i banen rundt jorden vil månen likevel vri seg litt frem og tilbake; dette kalles månens librasjon. Derfor kan ca. 59 % av månens overflate ses fra jorden. Den resterende delen av månens bakside var ikke sett før den ble fotografert for første gang av en russisk satellitt i 1959.

Et iøynefallende trekk på månens forside er de store mørke slettene. De kalles maria (entallsform: mare), som er latin og betyr «hav», siden man en gang tenkte seg at de virkelig var hav. Den dag i dag omtaler man dem gjerne som «Månehavene», og er langt mer dominerende enn månekratrene. Disse slettene utgjør den viktigste delen av måneoverflatens utseende sett med det blotte øyet. Månehavene er blitt navngitt på latin av selenografene. Man finner navn som Mare Imbrium («Regnets hav»), Mare Tranquillitatis («Stillhetens hav»), Oceanus Procellarum («Stormenes osean»), Mare Serenitatis («Sinnsroens hav»), Mare Fecunditatis («Fruktbarhetens hav»), Mare Australe («Det sørlige hav»), Mare Crisium («Det farefulle hav» eller «Dommens hav») og Lacus Somniorum («Drømmenes sjø»).

Månens bakside er på mange måter annerledes. Den består stort sett av lyse områder og har et ujevnt terreng med mange flere kratere. Bare noen områder er mørke, som Mare Moscoviense og Mare Orientale. Baksidens høydeforskjeller er mindre enn høydeforskjellene på forsiden.

Månens overflate er dekket av omkring 50 000 kratere med en diameter på over 1,6 kilometer. Månens største krater, og det nest største kjente krateret i solsystemet, er Sydpol-Aitkenbassenget. Dette krateret ligger på baksiden, nær Månens sydpol, og er omtrent 2240 km i diameter og 13 km dypt.

Mange av forsidens overflatetrekk ble navngitt på 1600-tallet av jesuitten Giovanni Battista Riccioli. Mange av månekraterne er oppkalt etter astronomer og andre vitenskapsmenn, blant annet kraterne Copernicus og Ptolemaeus. I annen halvdel av 1900-tallet godkjente International Astronomical Union en rekke navn på formasjoner på Månens bakside. Av kraterne på baksiden er flere navngitt etter russere. Men man finner også blant annet Nansens og Amundsens navn.

I oldtiden var det i mange kulturer alminnelig å tro at månen døde hver natt og steg ned i underverdenen. I andre kulturer trodde man at månen jaget solen og omvendt. I middelalderen mente noen at den var en «perfekt kule», og andre at det var hav på månen. Så sent som på 1200-tallet mente man at månen hadde en atmosfære, i det minste i populære science fiction-fortellinger.

Som paralleller til betegnelsene geografi og geologi for studiet og beskrivelsen av jorden, snakker man om månens selenografi og selenologi (dannet av Selene, den greske månegudinnen).

• Månen er en nesten perfekt kule. Lokale topografiske variasjoner er større enn flattrykning ved polene eller elliptisitet av ekvator ^[13]
• Avstanden mellom månen og jorden øker med 3,8 centimeter i året. Da månen ble skapt skal avstanden til jorden ha vært bare 22 530 kilometer, mens i dag er gjennomsnittlig avstand 384 400 kilometer. Det er beregnet at månen vil slutte å drive vekk fra jorden om omtrent 50 milliarder år.^{[trenger referanse]} Den vil da ende i en stabil bane, og bruke omtrent 47 dager for å runde jorda. I dag bruker den litt over 27.
• Tidevannet skyldes at månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg.
• På grunn av månens lavere gravitasjon, er vekten av et objekt ca. en sjettedel av jordens, vil objekter falle langsommere på månen enn på jorden.
• Argon og helium er to av bestanddelene i månens ytterst tynne atmosfære. Tettheten i atmosfæren er så lav at enkelte «vakuum» på jorden inneholder flere partikler pr. romenhet.
• Apollo-ferdene førte med til Jorden i alt 2196 prøver fra Månen med en samlet vekt på 382 kg.
• Alan Sheppard slo flere golfslag på Månen. Men romdrakten var så stiv at astronauten måtte slå med én hånd.
• Månen har 500 000 kratre med en diameter på over en kilometer.
• Hvis man tenkte seg Månen lagt på Europa, ville den strukket seg fra Madrid til Moskva.
• Hubble-teleskopet kan se detaljer på Månen ned til en størrelse på cirka 85 meter – og dermed verken flagg eller månekjøretøyer.
• De mørke skyggene vi ser som et ansikt, blir av kineserne oppfattet som en padde. Andre kulturer ser en kanin.

I mange år har månen blitt anerkjent som et utmerket sted for teleskoper.^[14] Den ligger relativt nær, seeing er ikke noen bekymring, visse kratere nær polene er permanent mørke og kalde og dermed spesielt nyttige for infrarøde teleskoper, og radioteleskoper på baksiden kunne være beskyttet fra radiostøyen fra jorden.^[15] Månejorden kan, selv om den er et potensielt problem for alle bevegelige deler på teleskopene, blandes med karbonnanorør og epoxyer i konstruksjonen av speil opp mot 50 m i diameter.^[16] Et senit-teleskop kan konstrueres billig ved bruk av ionevæske.^[17]

Selv om Luna-landere spredte sovjetiske vimpler på månen, og amerikanske flagg symbolsk ble plantet på månen ved landingsstedene av Apollo-astronautene, hevder ingen land noe eierskap over noen deler av månens overflate.^[18] Russland og USA er parter i romtraktaten^[19] som definerer månen og det ytre rom som «provinsen for allmennheten».^[18] Denne traktaten begrenser bruken av månen til fredelige formål, og forbyr eksplisitt militærinstallasjoner og masseødeleggelsesvåpen.^[20] Månetraktaten i 1979 ble opprettet for å begrense utnyttelsen av månens ressurser av en enkelt nasjon, men den har ikke blitt undertegnet av noen av de romfarende nasjonene.^[21] Flere enkeltpersoner har gjort krav på månen, enten i sin helhet eller deler av den, men ingen av disse anses troverdige.^[22][23][24]

• Tidligere trodde man at fullmånen kunne forårsake såkalt månesyke, og at følsomme mennesker lettere kunne tippe over i denne perioden (jevnfør engelsk «lunacy», «lunatic» og «moonstruck»).
• En stund var man overbevist om at månens bakside var befolket av måneboere.

Kilder: SPACE.com, NASA og Illustrert Vitenskap

• Månelanding
• Måne (andre betydninger)
• Tidevann
• Luna 2
• Apollo-programmet
• Månemeteoritter

Noter

Litteraturhenvisninger

Øvrige referanser

Artikler

• Binder, A.B. (1974). «On the origin of the Moon by rotational fission». The Moon (på engelsk). 11 (2). Bibcode:1974Moon...11...53B. doi:10.1007/BF01877794. 
• Canup, R.; Asphaug, E. (2001). «Origin of the Moon in a giant impact near the end of the Earth's formation». Nature (på engelsk). 412 (6848). Bibcode:2001Natur.412..708C. PMID 11507633. doi:10.1038/35089010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kleine, T.Palme, H.; Mezger, K.; Halliday, A.N. (2005). «Hf–W Chronometry of Lunar Metals and the Age and Early Differentiation of the Moon». Science (på engelsk). 310 (5754). Bibcode:2005Sci...310.1671K. PMID 16308422. doi:10.1126/science.1118842. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lucey, P; Korotev, Randy L. (2006). «Understanding the lunar surface and space-Moon interactions». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (på engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Mitler, H.E. (1975). «Formation of an iron-poor moon by partial capture, or: Yet another exotic theory of lunar origin». Icarus (på engelsk). 24 (2). Bibcode:1975Icar...24..256M. doi:10.1016/0019-1035(75)90102-5. 
• Morais, M.H.M.; Morbidelli, A. (2002). «The Population of Near-Earth Asteroids in Coorbital Motion with the Earth». Icarus (på engelsk). 160 (1). Bibcode:2002Icar..160....1M. doi:10.1006/icar.2002.6937. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Matthews, Grant (2008). «Celestial body irradiance determination from an underfilled satellite radiometer: application to albedo and thermal emission measurements of the Moon using CERES». Applied Optics (på engelsk). 47 (27). Bibcode:2008ApOpt..47.4981M. PMID 18806861. doi:10.1364/AO.47.004981. 
• Nemchin, A.; Timms, N.; Pidgeon, R.; Geisler, T.; Reddy, S.; Meyer, C. (2009). «Timing of crystallization of the lunar magma ocean constrained by the oldest zircon». Nature Geoscience (på engelsk). 2 (2). Bibcode:2009NatGe...2..133N. doi:10.1038/ngeo417. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nield, Ted (2009). «Moonwalk (summary of meeting at Meteoritical Society's 72nd Annual Meeting, Nancy, France)». Geoscientist (på engelsk). 19. Arkivert fra originalen 27. september 2012. 
• Pahlevan, KavehStevenson, David J. (2007). «Equilibration in the aftermath of the lunar-forming giant impact». Earth and Planetary Science Letters (på engelsk). 262 (3–4). Bibcode:2007E&PSL.262..438P. arXiv:1012.5323 . doi:10.1016/j.epsl.2007.07.055. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Shearer, C. (2006). «Thermal and magmatic evolution of the Moon». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (på engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.4. 
• Stevenson, D.J. (1987). «Origin of the moon–The collision hypothesis». Annual Review of Earth and Planetary Sciences (på engelsk). 15 (1). Bibcode:1987AREPS..15..271S. doi:10.1146/annurev.ea.15.050187.001415. 
• Tonks, W. Brian; Melosh, H. Jay (1993). «Magma ocean formation due to giant impacts». Journal of Geophysical Research (på engelsk). 98 (E3). Bibcode:1993JGR....98.5319T. doi:10.1029/92JE02726. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Touboul, M.; Kleine, T.; Bourdon, B.; Palme, H.; Wieler, R. (2007). «Late formation and prolonged differentiation of the Moon inferred from W isotopes in lunar metals». Nature (på engelsk). 450 (7173). Bibcode:2007Natur.450.1206T. PMID 18097403. doi:10.1038/nature06428. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Vasavada, A.R.; Paige, D.A.; Wood, S.E. (1999). «Near-Surface Temperatures on Mercury and the Moon and the Stability of Polar Ice Deposits». Icarus (på engelsk). 141 (2). Bibcode:1999Icar..141..179V. doi:10.1006/icar.1999.6175. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Warren, P.H. (1985). «The magma ocean concept and lunar evolution». Annual review of earth and planetary sciences. (på engelsk). 13 (1). Bibcode:1985AREPS..13..201W. doi:10.1146/annurev.ea.13.050185.001221. 
• Wieczorek, M. (2006). «The constitution and structure of the lunar interior». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (på engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.3. 

Bøker

• Lang, Kenneth R. (2011). The Cambridge Guide to the Solar System (på engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press. 
• Stroud, Rick (2009). The Book of the Moon (på engelsk). Walken and Company. ISBN 978-0-8027-1734-4. 
• Taylor, Stuart Ross (1975). Lunar science: A post-Apollo view (på engelsk). New York, Pergamon Press, Inc. 

• (en) Moon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Moon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Portal:Astronomi

• Friluftsliv på månen
• Google: Astronomy
• Google: School time: Astronomy and Space
• 22 April, 1999, BBC News: Prehistoric Moon map unearthed
• NASA The Moon
• Månefasekalkulator (U.S. Naval Observatory) Arkivert 30. september 2016 hos Wayback Machine.