þurs

þurs m

1. (Norrøn mytologi) en kjempe, underjordisk vesen, monster
   • Vǫluspá, vers 8, linje 5-6, i 1860, T. Möbius, Edda Sæmundar hins fróða: mit einem Anhang zum Theil bisher ungedruckter Gedichte. Leipzig, page 2:

     […] unz þrjár kvámu / þursa meyjar […]

     […] inntil tre kom / kjempe-møyer […]

2. en tosk, tomsing, dumskalle
   • Heilræðavísur, i 1933, H. Pétursson, Heilræði Hallgríms Péturssonar:

     […] en þursinn heimskr þegja hlýtr, […]

     […] men lydløst dumme må tosker være, […]

3. navnet på Þ-runen

Fra urgermansk *þursaz, urgermansk *þurisaz («kjempe, navnet for runen Þ»), fra urindoeuropeisk *tur-, urindoeuropeisk *twer- («rotere, spinne, snu, bevege»). Kognat med gammelengelsk þyrs, gammelsaksisk thuris, gammelhøytysk durs, duris.

• (1300-talls islandsk) IPA: /ˈθurs/

• þursaberg (en slags slipesten)
• þursaskegg (type korall eller sjøgress)
• þursi (tosk)
• þursligr (kjempeaktig)

• Færøysk: tussur
• Islandsk: þurs
• Norsk: tuss, tusse

• þurs i An Icelandic-English Dictionary, R. Cleasby and G. Vigfússon, Clarendon Press, 1874, på Internet Archive.
• þurs i A Concise Dictionary of Old Icelandic, G. T. Zoëga, Clarendon Press, 1910, på Internet Archive.