Klima- og miljødepartementet

Klima- og miljødepartementet er delt i åtte ulike delar. To einingar tek seg av felles funksjonar for heile departementet (kommunikasjonseining og ei stabseining), og seks ulike fagavdelingar som arbeidar med sakene som departementet har ansvaret for:

• Regional planlegging^[7]
• Naturforvaltning^[8]
• Kulturminneforvaltning^[9]
• Klima og ureingssaker^[10]
• Internasjonalt samarbeid^[11]
• Organisering og økonomi^[12]

Miljøverndepartementet har tre underliggjande Direktorat som skal gi råd og rapportere til departementet. Direktorata er også gitt sjølvstendig mynde på avgrensa saksfelt.

• Direktoratet for naturforvaltning
• Klima- og forurensningsdirektoratet
• Riksantikvaren - direktorat for kulturminneforvaltning

Frå og med 1. juli 2013 vil Direktoratet for naturforvaltning og Klima- og forurensningsdirektoratet bli eit direktorat med ein felles direktør.

I tillegg er dei to kunnskapsinstitusjonane Statens Kartverk og Norsk Polarinstitutt lagt under miljøverndepartementet.

Norsk Kulturminnefond forvaltar avkastninga av ein grunnkapital ved å gi støtte til ulike tiltak for kulturminnevern og er underlagt Miljøverndepartementet.

• Olav Gjærevoll 1972
• Trygve Haugeland 1972–1973
• Helga Gitmark 1973–1973
• Tor Halvorsen 1973–1974
• Gro Harlem Brundtland 1974–1979
• Rolf Hansen 1979–1981
• Wenche Frogn Sellæg 1981–1983
• Rakel Surlien 1983–1986
• Sissel Rønbeck 1986–1989
• Kristin Hille Valla 1989–1990
• Thorbjørn Berntsen 1990–1997
• Guro Fjellanger 1997–2000
• Siri Bjerke 2000–2001
• Børge Brende 2001–2004
• Knut Arild Hareide 2004–2005
• Helen Bjørnøy 2005–2007
• Erik Solheim 2007–2012
• Bård Vegar Solhjell 2012
• Tine Sundtoft 2013–2015
• Vidar Helgesen 2015–2018
• Ola Elvestuen 2018–2020
• Sveinung Rotevatn 2020–2021
• Espen Barth Eide 2021–2023
• Andreas Bjelland Eriksen 2023–

1940- og 1950-talet i Noreg var prega av ei sterk tru på teknologisk utvikling og utbygging av industri. Mellom anna fordobla Noreg uttaket vasskraft frå 1945 til 1955.^[13] Denne fordoblinga kom i stand gjennom omfattande oppdemming, bygging av røyrgater og kraftmaster og luftsspenn. Parallelt blei primærnæringane også meir industrialiserte. Bøndene erstatta hest- og menneskekraft med traktoren, og i fiskeria tok fleire store trål- og notbåtar del.

Allereie på 1940-talet var fleire i Noreg urolege for og protesterte mot den hurtige industrialiseringa og overforbruket av naturressursar. Til dømes samla 30 000 menneske seg i 1946 på Rådhusplassen i protest mot kraftmaster og luftspenn gjennom Oslomarka. Ingeniør Georg Brochmann skreiv og heldt fleire foredrag der han åtvara mot overforbruk av naturressursar. Og etter eit svært dårleg fangst i Lofotfisket 1957 blei det forbode med notfiske i dei aktuelle farvatna.^[14]

I 1955 blei Statens naturvernråd etablert og fem år seinare blei Kristen Faye von Krogh utnemnd som naturverninspektør, Noregs aller første miljøbyråkrat. I perioden 1962-1968 blei det oppretta ein rekke nasjonalparker og eigne reglar for desse nye verna områda.^[15] Staten tok gradvis på seg eit ansvar for å føre ein politikk som tok omsyn til natur og miljø, men både lovverket og byråkratiet var oppstykka. Det gjorde det vanskeleg å føre ein heilskapleg politikk for miljø- og naturvern.

Merksemda på miljø- og naturvern var stor i mange land, og Europarådet erklærte 1970 som det europeiske naturvernåret. Statsminister Per Borten tok på seg arbeidet med å leie den norske opplysningskampanjen med mottoet «Mennesket i naturen».^[16] Men same år som det storstilte statlege opplysningskampanjen, blei regjeringa sin politikk møtt av kraftige protestar i samband med utbygginga av Mardøla. 30-40 aksjonistar frå Samarbeidsgruppen for miljø- og naturvern (snm), mellom dei Arne Næss, blokkerte arbeidet ved hjelp av ikkjevaldsmetodar inspirert av Mahatma Gandhi.^[17]

Det blei først sett ned to offentlege utval med relevans for etableringa av miljøverndepartementet. Det første var Modalsliutvalet (1967) som skulle se på heile departementsstrukturen, og det andre var ressursutvalet (1968) som skulle vurdere ressurssituasjonen i Noreg og om det var naudsynt med eit nytt statleg samordningsorgan.

Modalsliutvalet så på natur- og miljøvern som ein sektorinteresse som skulle sam- og underordnast generelle og overordna omsyn, og for å styrke heilskapen i den fysiske planlegginga foreslo dei å opprette eit nytt departement for det dei så på som ei rekke underordna sektorinteresser: frilufts-, miljøvern-, bustad-, familie-, forbruks- og turismesaker. Ressursutvalet var på den andre sida klart inspirert av økologiske idear og den amerikanske forvaltningsbevegelse under Roosevelt II, og dei foreslo å etablere eit nytt ressurs- og miljødepartement som mellom anna skulle legger rammer for styringa av staten gjennom ressursbudsjett- og rekneskap.^[18]

Styring etter heilskaplege ressursrekneskap ville true Finansdepartementet sin overordna rolle regjeringa sitt budsjettarbeid. Og det blei difor møtt med ein massiv motstand får embetsverket i finansdepartementet. Tanken om å styre etter ressursrekneskap- og budsjett levde vidare i miljøverndepartementet, men etter 1981 fekk det liten politisk støtte.^[19]

Det var semje mellom alle partia på Stortinget om trongen for eit nytt departement. Etter regjeringsskiftet i 1971 sette Bratteli-regjeringa ned det hurtigarbeidande Himle-utvalet. Innstillinga frå Himle-utvalet liknar mest på det synet mindretalet ikkje vann fram med i ressursutvalet. Det vil seie eit departement for vern om naturen med eit heilskapleg ansvar i arealpolitikken, men utan nokon overordna rolla i ressursspørsmål . Ideane om å vere eit samledepartement for sektorinteresser, slik Modalsliutvalet, forslo blei også forkasta.^[20]

Etter ein omfattande prosess blei miljøverndepartementet oppretta med det mandat Himle-utvalet hadde foreslått.^[21] Det erklærte målet var «å arbeide for en best mulig balanse mellom utnytting av våre ressurser for økonomisk vekst, og vern om naturressursene til beste for menneskelig trivsel og helse.^[22] Men Himle-utvalet sitt namneforslag («Departementet for naturvern og distriktsplanlegging») blei forkasta til fordel for "Miljøverndepartementet".^[23] Det nye departementet starta arbeidet sitt 5. mai 1972 med Olav Gjærevoll som statsråd. Etter ein omfattande prosess blei Olav Sætersdal som departementsråd.^[24]

Miljøverndepartementet tok over heile planeggingsavdelinga til kommunaldepartementet og forureiningssakene frå industridepartementet. Ei rekke byråkratar, for det meste juristar, blei ført over til Miljøverndepartementet^[25]. Og i den første utlysinga av nye stillingar søkte ein også om juristar eller personar utdanna i juss eller planleggingsfag. Dette utløyste protestar og 64 personar med bakgrunn frå biologi, samfunnsfag og filosofi sendte eit eige protestskriv.^[26] Men protestane blei ikkje tatt direkte til følgje. Miljøvernminister Gjærevoll tilsette zoologiprofessoren Rolf Vik i ei nyoppretta stilling som sjefsøkolog, men Vik fekk lite å seie for drifta av det nye departementet og slutta i jobben etter to år.^[27]

Miljøverndepartementet fekk ei hovudrolle i arealforvaltninga i kraft av planleggingsavdelinga (som var overført frå kommunaldepartementet ved etableringa), men dette blei noko uthola ved at alle arealsaker som gjaldt energianlegg og overføringslinjer blei ført over til Olje- og energidepartementet i 1985.^[28] Når det gjeld ressursbruk fekk departementet gradvis ein tydeleg underordna rolle i høve til Finansdepartementet. Fram til og med 1981 jobba miljøverndepartementet for å få etablert ei ordning der ein styrte etter naturressursbudsjett- og rekneskap. Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland engasjerte seg som miljøvernminister for å få etablert ei slik ordning.^[29] Men den nye borgarlege Willoch-regjeringa ønska ikkje styring etter ressursrekneskap.^[30]

I siste halvdel av 1970-talet blei det ført ein motkonjunkturpolitikk med store offentlege investeringar for å hindre arbeidsløyse. Offentleg støtte til å reinse industrien var ein del av motkonjunkturpolitikken. Industrianlegga ved Iddefjorden, Drammensvassdraget, i Otra, Sauda, Årdal og Odda fekk alle offentleg støtte til miljøtiltak.^[31]

I 1981 vedtok Stortinget ein ny og forureiningslov som slo tydeleg fast at forureinar sitt ansvar for å rydde opp. Fram til 1985 fekk over 600 bedrifter pålegg om å bygge reinseanlegg og 600 kommunale reinseanlegg blei bygd.^[32]. Det blei i denne perioden avslørt ei rekke gamle synder, og miljøvernminister Sissel Rønbeck lansert i 1987 lokale miljøpakker for å få fart på oppryddinga i kommunane.^[32] Oljeindustrien gjorde seg også gjeldande i løpet av 1970-talet og miljøverndepartmentet si rolle blei å vere ansvarleg for oljevernberedskapen, og ved Bravo-ulykka i 1977 kom det klart fram av denne ikkje var god nok.^[33] Ansvaret for oljevernberedskapen blei seinare lagt under Kyst- og fiskeridepartementet.

I 1987 kom verdskommisjonen for miljø- og utvikling ("Vår felles framtid"), leia av Gro Harlem Brundtland, med si innstilling med mottoet om ei berekraftig utvikling. Kommisjonen tilrådde ei utvikling med balansering av vekst og vern, ein berekraftig bruk av naturen. Denne kombinasjonen av miljø- og utvikling blei den berande ideen for miljøtoppmøtet i Rio i 1992. På dette toppmøtet blei også den aller første internasjonale klimakonvensjonen underteikna. Menneskeskapte klimaendringar blei med dette erklært som eit felles internasjonalt problem. I 1997 skreiv miljøvernminister Guro Fjellanger under Kyoto-protokollen for Noreg og knytte landet for første gong til ein bindande og konkret internasjonal avtale om reduksjon av utsleppa av klimagassar.

Miljøverndepartementet sitt arbeid har blitt prega av ein aukande internasjonalisering. Den norske støtte til vern av regnskog er eit tydeleg uttrykk for denne internasjonaliseringa.^[34].Internasjonaliseringa av miljøpolitikken har gått parallelt med auka vekt på indirekte verkemiddel som styringsverktøy. Det vil seie at styring etter overordna planar i større grad blei erstatta med avgifter eller insentivordningar for å fremje bestemte val i marknadene. Utviklinga av ei sterkare tru på indirekte verkemiddel kom klart og tydeleg fram i den offentlege utgreiinga om prinsipp og forslag til betre prising av miljøet.^[35]

• Offisiell nettstad  

Nettstader

• Nettstaden til direktoratet for naturforvaltning
• Nettstaden til klima- og forureiningsdirektoratet

Litteratur

• Asdal, Kristin: Knappe ressurser. Universitetsforlaget. Oslo 1998.
• Berntsen, Bredo: Grønne linjer. Uniopub. Oslo 2011.
• Grønlie, Tore: Sentraladministrasjonens historie. Fagbokforlaget. Bergen 2009.
• Jansen, Alf-Inge: Makt og miljø. Universitetsforlaget. Bergen 1989.
• Julsrud, Ottar: Mellom himmel og jord. Unipub. Oslo 2012