Platina
| Platina | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Platina | ||
| Symbol | Pt | ||
| Atomnummer | 78 | ||
| Utseende | gråhvit | ||
| Plass i periodesystemet | |||
| Gruppe | 10 | ||
| Periode | 6 | ||
| Blokk | d | ||
| Kjemisk serie | transisjonsmetall | ||
| Atomegenskaper | |||
| Atomvekt | 195,084 u | ||
| Empirisk atomradius | 135 pm | ||
| Kalkulert atomradius | 177 pm | ||
| Kovalent atomradius | 138 pm | ||
| Elektronkonfigurasjon | [Xe] 4f14 5d9 6s1 | ||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 32, 17, 1 | ||
| Oksidasjonstilstander | 0, +2, +4, +6 | ||
| Krystallstruktur | kubisk flatsentrert | ||
| Fysiske egenskaper | |||
| Stofftilstand | fast stoff | ||
| Smeltepunkt | 1 768,3 °C | ||
| Kokepunkt | 3 825 °C | ||
| Molart volum | 9,1 · 10-6 m³/mol | ||
| Tetthet | 21 450 kg/m³ | ||
| Hardhet | 4,3 (Mohs skala) | ||
| Fordampningsvarme | 510 kJ/mol | ||
| Smeltevarme | 19,6 kJ/mol | ||
| Damptrykk | 0,0312 Pa ved 2 045 K | ||
| Lydfart | 2 680 m/s | ||
| Diverse | |||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 2,28 | ||
| Spesifikk varmekapasitet | 130 J/(kg · K) | ||
| Elektrisk ledningsevne | 9,66 · 106 S/m | ||
| Termisk konduktivitet | 71.6 W/(m · K) | ||
Platina er et grunnstoff med atomsymbol Pt og atomnummer 78. ISO 4217 koden er XPT. Atommassen (u) er 195,1.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Platina (fra spansk platina, et diminutiv av plata «sølv») var kjent av de innfødte i Sør-Amerika før de første europeerne kom til kontinentet. Det er også funnet spor av platina i 3000 år gamle egyptiske smykker. De første europeiske nedtegnelser om stoffet kom fra den italienske humanisten Julius Caesar Scaliger. Han beskrev i 1557 et mystisk hvitt metall som ikke lot seg smelte med datidens teknologi.
I 1748 offentliggjorde den spanske admiralen Antonio de Ulloa en utførlig rapport om egenskapene til dette metallet. Ulloa var på en geografisk ekspedisjon til Peru da han undersøkte metallet platina del pinto som forekom sammen med gull i Ny-Grenada. På hjemreisen ble han tatt til fange av britiske kaperskip og tatt med til England som fange. Selv om han ble godt behandlet, og til og med ble medlem av the Royal Society i London, var han forhindret fra å publisere rapporten sin før han ble løslatt i 1748. 7 år tidligere (1741) hadde Charles Wood isolert grunnstoffet platina, uavhengig av Ulloa. I 1819 ble store platina-forekomster oppdaget i Russland, som frem til århundreskiftet sto for 90% av verdensproduksjonen.
Fra 1875 til 1960 ble lengden av en meter definert av en stang med legering av 90% platina og 10% iridium målt ved 0° C.
Egenskaper
[rediger | rediger kilde]Platina er et mykt, smibart, formbart, sølvhvitt transisjonsmetall som er svært korrosjonsbestandig. Det oksiderer ikke i luft men angripes av cyanider, halogener, svovel og lut, men løses ikke opp av hverken saltsyre eller salpetersyre. Varmt kongevann løser imidlertid opp platina. Det tåler høye temperaturer og har stabile elektriske egenskaper. Platina har katalytiske egenskaper og er paramagnetisk (magnetiseres i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet). I pulverform er platina lettantennelig.
Isotoper
[rediger | rediger kilde]Naturlig forekommende platina består av 6 isotoper, hvorav 5 er stabile: 192Pt (0,782%), 194Pt (32,967%), 195Pt (33,832%), 196Pt (25,242%) og 198Pt (7,163%), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 190Pt (0,014%) med halveringstid 6,501 × 1011 år. I tillegg finnes 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper, hvorav de mest stabile er: 193Pt med halveringstid 50 år, 188Pt med halveringstid 10,2 døgn, 193m1Pt med halveringstid 4,33 døgn, 195m1Pt med halveringstid 4,02 døgn, 191Pt med halveringstid 2,802 døgn og 202Pt med halveringstid 44 timer. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn ett døgn, og de fleste kortere enn én time.[1]
CAS-nummer: 7440-06-4
Forekomst
[rediger | rediger kilde]
Platina forekommer i ren form naturlig, men finnes oftest sammen med andre metaller i forskjellige mineraler som sperrylitt (PtAs2) som forekommer sammen med nikkel-malm i Sudbury-regionen i Ontario, Canada, og platinasulfidet cooperitt i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Platina finnes også i sedimentære bergarter og avsetninger i Witwatersrand i Sør-Afrika, Uralfjellene i Russland og i Montana, USA. I Norge finnes platina blant annet i ultrabasiske bergarter på Leka og som spredte korn i gullførende elvesand i Finnmark.
Platina er meget sjeldent – det fins omkring 0,003 ppb (parts per billion; det vil på norsk si per milliard) i jordskorpen, noe som gjør det sjeldnere enn gull. I 2007 var Sør-Afrika verdens største produsent av platina med nesten 80% av verdensproduksjonen. Metallet utvinnes også i Russland, Canada, Zimbabwe, USA og Colombia. Årsproduksjonen på verdensbasis i 2006 var 221 tonn.[2]
Anvendelse
[rediger | rediger kilde]Platina blir ofte brukt i smykker (stemplet Pt). Disse er ikke hardere enn gullsmykker, men metallet har en seigere kvalitet og høyere egenvekt.
På grunn av utmerket motstandsdyktighet mot korrosjon, høyt smeltepunkt og stor katalytisk effekt, har platina og platinalegeringer mange viktige anvendelser i industrien. Platina brukes for eksempel i den elektriske industrien til fremstilling av temperatursensorer (Pt100, Pt1000), elektriske kontakter og elektroder til forskjellig bruk.
Det brukes i glassindustrien til utstyr ved glass-smelting.
I den kjemiske industri brukes platina i katalysatorer (for eksempel i fremstilling av salpetersyre). Det brukes også i katalysatorer i bensinmotorers eksossystem.
I flyindustrien brukes platina til tenningsutstyr i gassturbiner. Platina anvendes også til elektroder for tennplugger i forbrenningsmotorer.